CANNES (Dagsavisen): Filmfestivalen i Cannes braker nå løs, og selv før første film er vist preges Croisetten av opprørstemning, motstrømstrang og generasjonsskifte. Forbud mot selfies på den røde løperen og utelatte faste travere i programmet vil i dagene som kommer blekne mot metoo-kampanjer og ropene fra unge sultne filmskapere som er sluppet inn i varmen.
«Endelig kan man sette søkelyset på selve filmkunsten», sukket en kollega da han kikket på programmet over filmvisninger fram mot Gullpalmen deles ut om halvannen uke, litt lei av at årets utgave av Cannes har handlet om alt annet enn det som er ryggraden i verdens største og viktigste filmfestival. Men all viraken rundt er ikke uviktig. De er de politiske dragkampene, den sosiale utviklingen og de kulturelle brytningspunktene som gjør Cannes-festivalen til det den er blitt. Og det mest markante i årets festival er hvem som ikke er tilstede. Filmprodusenten Harvey Weinstein sto ikke og buldret i lobbyen på hotell Majestic ved ankomst, slik han alltid har gjort med et kobbel av assistenter rundt seg.
Det koster å kjøre langs Croisetten under filmfestivalen. Foto: Mode Steinkjer
Les også: Her står kampen om kinokulturens framtid
Etter avsløringene om seksuell trakassering og vold i oktober i fjor, har filmindustrien gjennomgått store endringer. Weinstein, en regelrett småkonge av Cannes, er borte, men maktmennene dominerer fortsatt en festival der mye er som før til tross for mye oppmerksomhet rundt metoo-kampanjene som ikke minst gjør seg gjeldende i Cannes. Mandag holdt festivalsjef Thierry Fremaux en spontan pressekonferanse i Cannes der han annonserte klare veivalg for hvordan filmfestivalen skal være en bærende stemme i metoo-kampanjene. Han fordømte Harvey Weinsteins oppførsel og sa at ikke bare filmbransjen, men hele verden har endret seg etter skandalen han førte med seg. Helt konkret skal 100 kvinnelige skuespillere og regissører gå den berømte røde løperen i Cannes lørdag som en symbolsk påminnelse om at de skal både synes og høres. En egen metoo «hotline» opprettes som varslingstelefon for de som blir utsatt for eller er vitne til utilbørlig oppførsel under festivalen. Og ikke minst skal festivalen arbeide for å bedre kjønnsbalansen i selve programmet.
Den 71. festivalen åpner med det psykologiske dramaet «Everybody Knows» («Todos La Saben»), laget av «Nader og Simin – et brudd»-regissør og Oscar-vinner Asghar Farhadi, med Penelope Cruz og Javier Bardem i hovedrollene. Men festivalen må igjen tåle kritikk for at de ikke har lykkes bedre med å finne kvinnelige filmskapere i hovedkonkurransen.
Cannes er flmfestival og stedet for å se og bli sett. Foto: Mode Steinkjer
Les også intervju med Marion Cotillard: – Den revolusjonen som skjer nå er nødvendig. Jeg er selv blitt trakassert flere ganger.
Kun tre av de 21 filmene som kjemper om Gullpalmen er regissert av kvinner: franske Eva Husson («Girls of the Sun»), libanesiske Nadine Labaki («Capharnaum») og italienske Alice Rohrwacher («Lazzaro Felice»). I de mindre programmene er ikke antallet stort bedre, men at juryene til gjengjeld er kvinnesterke er et standpunkt fra en festival som fikk en vekker gjennom metoo-skandalene som også generelt har rystet filmbransjen. Cate Blanchett, som har vært en førende stemme i metoo-arbeidet, leder hovedjuryen som skal dele ut Gullpalmen, og med seg har hun blant annet Kristen Stewart og franske Lea Seydoux, selv en av dem som ble utsatt for Harvey Weinstein.
Også sammensetningen av de mindre juryene, hvorav norske Joachim Trier leder den ene, er et klart signal fra en festival som åpenbart har lettere for å ta institusjonelle grep enn å få opp kvinneandelen på filmsiden. Det er det imidlertid andre som tar grep for å gjøre. Det svenske filminstituttets sjef Anna Serner er blitt en internasjonal stemme i likestillingsarbeidet hun gjør innen svensk film, og hun er sammen med kulturministrene fra Frankrike og Sverige initiativttaker og vert for et av de store seminarene i Cannes i år, «Take Two: Next moves for #MeToo».
Les også Liv Ullmann om Bergman: Scener fra et vennskap
Borte er også Netflix. Etter at strømmegiganten som nå også produserer kvalitetsfilm ble buet ut i fjor for to filmer i hovedkonkurransen, har krangelen mellom festivalledelsen og Netflix bølget fram og tilbake, men noen enighet har de ikke oppnådd på grunn av de juridiske premissene festivalen er bundet. De sier at en film som plukkes ut til hovedkonkurransen i Cannes må ha kinopremiere før den eventuelt legges ut for strømming, og det må gå tre år mellom kinopremieren og i dette tilfellet Netflix-premieren. Det kan ikke Netflix godta, naturlig nok, og blant filmene de trakk fra festivalrelease var trolig Paul Greengrass film om 22. juli. «Norway». På pressemøtet nå før festivalen innrømmet Fremaux at Netflix-produserte «Roma» av meksikanske Alfonso Cuaron allerede var programmert inn i hovedkonkurransen, og at han personlig var oppriktig lei seg over at den ikke kan vises.
Matt Dillon i Lars von Triers nye film. Foto: Cannes Film Festival
Les også: Lars von Trier er igjen velkommen i Cannes
Det som imidlertid skal vises er det palmesus over. Hele to nye dokumentarer om Ingmar Bergman skal minne oss om at den svenske filmmesteren ville fylt 100 år i år, Jane Magnussons «Bergman – Ett år, ett liv», og tyske Margareta von Trotta med «Searching for Ingmar Bergman». Forventningene er ikke minst skyhøye til Lars Von Triers nye film «The House That Jack Built», hans første i Cannes siden skandalen i 2011 da han på pressekonferansen presterte å si at han var nazist, og ble erklært uønsket i filmbyen med umiddelbar virkning. John Travolta skal holde masterclass og kommer med filmen om mafiabossen «Gotti», mens David Robert Mitchell skal bevise at hans «It Follows» ikke var noen tilfeldighet. Den franske veteranen Jean-Luc Godard har på ingen måte sluttet å lage film, og kommer med nok et nytt filmessay i det som er 50-årsjubileet for 1968-opprøret som også nådde Cannes, og hvor Godard og den såkalte nybølge-generasjonen i fremste rekke sørget for at hele festivalen det året ble avlyst i sympati med de streikende studentene i Paris. Så dramatisk blir neppe i år, men årets Cannes vil likevel gå inn i historien som et oppbruddets år i den tradisjonsrike festivalen.
