Film

«Rampage»: Popkornfjoll

«Rampage» er akkurat så fabelaktig fjollete, spektakulært idiotisk og festlig som forventet.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Rampage»

Regi: Brad Peyton

USA/ENg. 2018

Dette burde dekke alle forventninger man måtte ha til en dataspillfilmatisering der Dwayne «The Rock» Johnson kjemper mot en forvokst, flygende ulv og en mutert kjempekrokodille sammen med en gigantisk gorilla. Fjærlett popkorn-underholdning, som synker som en kanonkule i et svømmebasseng hver gang noen av skuespillerne prøver å ta replikkene sine seriøst. Et overflatisk salgsprodukt? Uten tvil. Men et salgsprodukt som i det minste leverer varene. Så er heller ikke filmen basert på en særlig dypsindig spillopplevelse. «Rampage» er ikke et historiedrevet dataspill, men en gammel Bally Midway-automat fra 1986, der man er et av tre monstre som moser bygninger med knyttnevene. Undertegnede har en miniatyrversjon av denne «Rampage»-spillautomaten på hjemmekontoret mitt, og den er mye retro-moro i toppen ti minutter av gangen. Filmversjonen av «Rampage» varer derimot i 107 minutter, og tar ikke i brukt så mye annet enn konseptet: at det alltid er gøy å se monstre denge istykker skyskrapere.

Den tidligere spesialsoldaten Davis Okoye (Dwayne) bekjempet i mange år krypskyttere og illegale trofejegere mens han gradvis mistet troen på menneskeheten. Nå jobber han som primatolog i et dyrereservat i San Diego, der hans bestekompis er George. En følsom albino-gorilla som kommuniserer med tegnspråk, og har en rampete form for humor. I mellomtiden eksploderer en romkapsel full av lumske gassbeholdere over USA, som lander i blant annet San Diego og Everglades nasjonalpark. George er en av dyrene som blir forgiftet av gassen, som forvandler ham til en stadig voksende hissigpropp. Offer for et genetisk eksperiment kalt «Project Rampage», skapt av et farmasøytisk konsern drevet av jappejævel-søsknene Claire (Malin Åkerman) og Brett Wynden (Jake Lacy). Snart er tre enorme beist på full fart mot Chicago, mens Davis slår seg sammen med genetikeren dr. Kate Caldwell (Naomi Harris) for å redde George og befolkningen i Chicago. «Rampage» tilbringer litt for mye av spilletiden med å introdusere sidefigurer som deretter forsvinner fort ut av filmen igjen, og stramme militæroffiserer som bjeffer ordre mot dataskjermer i generiske kontrollrom mens soldater rives i filler. Joda, manuset kunne ha kommet rett fra nittitallet, og de kvikke replikkene kunne ha vært mye sprekere. Til gjengjeld får vi servert en overflod av festlige scener der overdimensjonerte villdyr raserer Chicagos skyskrapere, mens de denger hverandre i skolten med militærtanks og varebiler.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg vil ikke påstå at dataeffektene er direkte realistiske, men «Rampage» nyter godt av de teknologiske nyvinningene «Planet of the Apes»-serien fostret. Gorillaen George (motion capture-portrettert av Jason Liles) er nesten like uttrykksfull og sjelfull som Andy Serkis’ Cæsar - i alle før han forvandler seg til et rasende King Kong-monster. Dwayne Johnson gir inntrykk av å være veldig bevisst sin rolle som merkevare, og lager filmer mer som forretningsavgjørelser enn av intellektuell nysgjerrighet. Han er allikevel en av vår tids mest pålitelige actionstjerner, som har funnet den perfekte balansen mellom overmenneskelig superhelt-muskelmasse og selvironisk sjarm. Johnson gjør i kjent stil «Rampage» betydelig mer severdig med sitt blotte nærvær, og er samtidig totalt bevisst hva slags film han befinner seg i. Han er dessuten omgitt av dyktige karakterskuespillere, som inkluderer «The Walking Dead»-skurken Jeffrey Dean Morgan i en karismatisk birolle som gåtefull statsagent. Dette er regissør Brad Peyton tredje film med Dwayne Johnson, og selv om han følger katastrofefilm-formelen fra «San Andreas» er regien betydelig sprekere denne gangen og humoren mer dominerende. Det er scener her som er så fjollete at «Rampage» nærmest blir en parodi på seg selv, og som fikk meg til å le høyt, lenge og hjertelig i en liten kinosal full av morgentrøtte anmeldere. Så jeg storkoste meg, og er ikke det spor flau over det.