5
DRAMA
«You Were Never Really Here»
Regi: Lynne Ramsay
Eng./Fr./USA – 2017
Lynne Ramseys film er løst basert på en novelle av Jonathan Ames, som i mer tradisjonelle, maskuline hender kunne ha blitt en hardkokt hevnthriller i Andrew Vachss-modus. Ramsay skreller historien ned til beinet, og gir oss isteden et impresjonistisk, subjektivt portrett av en dypt traumatisert mann. Joe (Joaquin Phoenix) er så psykisk skadet at han knapt fungerer i et fritt samfunn, men har funnet sitt formål. En krigsveteran med fortid i FBI, som nå jobber med «privat sikkerhet». Joe har opparbeidet et talent for vold, og hans spesialitet er å spore opp ungjenter fanget i sexslaveri. Vi ser redskapene han brukte i sin siste jobb, mens de blir pakket ned i en søppelsekk. En blodig hammer, et barnesmykke, gaffateip og et brent fotografi av en jentunge. Etterpå drar Joe fra tilbake til barndomshjemmet i Queens, der han tar vare på en mor (Judith Roberts) som er på god vei til å bli aldersdement. Joes neste oppdrag burde være en rutinejobb: han skal spore opp den tretten år gamle datteren til senatoren Albert Votto (Alex Manette), som angivelig har rømt hjemmefra og havnet i en sexklubb for pedofile overgripere. Votto understreker: «Jeg vil at du skal skade dem», men det tar Joe som en selvfølge. Han går til innkjøp av mer gaffateip, en ny hammer og spaner ut området.
Deretter bryter han seg inn i bygningen. Hamrer i hjel sikkerhetsvakter og voldtektsforbrytere uten å vise et snev av følelser, og redder en jentunge som er like traumatisert og skadeskutt som ham selv (spilt av Ekaterina Samsonov). Det viser seg snart at Joe har blitt viklet inn i en skremmende konspirasjon der mektige gubber rutinemessig misbruker barn med beskyttelse av korrupte politifolk, og de dreper hvem som helst for å skjule sine spor. Temaet er i seg selv oppsiktsvekkende mørkt, og det er nærmest umulig å unngå sammenligningene med «Taxi Driver». Lynne Ramsay holder tilbake absolutt all tilfredsstillelse og katarsis man potensielt kunne ha fått av å se Joaquin Phoenix denge i hjel pedofile overgripere med hammer, «Oldboy»-style. Voldsomhetene kommer uten forvarsel, men Ramsay skildrer ofte bare ettereffektene av dem. Den mentale volden setter enda dypere spor, og få skuespillere har en større kapasitet til å utstråle psykisk smerte enn Joaquin Phoenix. Han er knapt til å kjenne igjen her; en svær, shabby, skjeggete skikkelse med kroppen dekket av arr. En selvskader og pillemisbruker med en god sjel og hodet fullt av fæle tanker. En rå nervebunt som konstant ser ut til å være fem vonde sekunder fra å knuse ansiktet til noen. Phoenix er urovekkende bra her; alternativt skremmende og helt hjerteskjærende. Han ble som fortjent belønnet med prisen som beste skuespiller etter verdenspremieren i Cannes, der Ramsay dessuten plukket opp en utmerkelse for beste manus.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Lynne Ramsey spilte angivelig inn så mye materiale med Joaquin Phoenix at det kunne ha fylt flere filmer, og «You Were Never Really Here» er en rent ut mesterlig øvelse i stram redigeringskunst. Ramsay presser grensene for akkurat hvor lite filmen kan fortelle oss uten at vi mister oversikten; hvor langt ned til essensen hun kan koke alt før meningen forsvinner. Det vi ser får en desto større betydning; med sjokkerende tilbakeblikk som er så lynraske at de nærmest blir subliminale. Vi blir angrepet av traumatiske glimt fra Joes barndom; og en far som tilsynelatende mishandlet både ham og moren med en hammer. Fragmenter fra Joes tid under golfkrigen; et barn myrdet for en sjokolade. En konteiner full av døde ungjenter, kvalt på veien til en skjebne som trafficking-ofre. Fryktelige minner forvandlet til rå følelser; psykiske spøkelser som konstant hjemsøker Joe med påminnelser om alle dem han ikke klarte å redde. Ubehaget forsterkes av et kraftfullt musikkspor av Jonny Greenwood, og et truende lydbilde. Alt fungerer her, men i likhet med «We Need to Talk About Kevin» er ikke dette en film jeg føler et prekært behov for å se igjen med det første. «You Were Never Really Here» er tung, vond og traumatisk, men Lynne Ramsay velger allikevel å ende filmen med en håpefull tone. Det er rent kriminelt at en mesterregissør som henne ikke har fått sjansen til å lage mer enn fire filmer de siste tjue årene, men det lille hun gir oss setter desto større spor.