Film

«I, Tonya»: En amerikansk tragikomedie

Kunstløperen Tonya Harding er berømt for å være beryktet, beryktet for å være berømt. Nå er filmen her.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«I, Tonya»

Regi: Craig Gillespie

USA, 2017

Jeg vet ikke om det ville vært mulig å fortelle livshistorien til Tonya Harding på film uten å forvandle den til en svart komedie. Men «I, Tonya» er først og fremst en amerikansk tragedie, om en fattig «white trash»-arbeiderklassejente som klamret seg til den eneste sjansen hun fikk – og betalte en høy pris for å tro at hun hørte hjemme blant de privilegerte isprinsessene. Si hva du vil om Tonya Harding (Margot Robbie), hun er ingens definisjon av en prinsesse, men ble verdensberømt i en periode da mediebildet begynte å nærme seg den sensasjonskåte «reality-TV»-æraen. Som Harding selv sier mot slutten av filmen: «Jeg var elsket i et minutt, så var jeg hatet. Og så ble jeg en vits». Til tross for sin åpenbare begavelse på isen endte Tonya Harding opp som en B-kjendis, nevnt i samme frydeforaktfulle åndedrag som for eksempel Lorena Bobbitt, Amy Fisher og Monica Lewinsky. «I, Tonya» har mer enn et snev av Scorsese over seg, men er befolket av figurer som kunne kommet rett fra en krimkomedie av Coen-brødrene. Med den vesentlige forskjellen at de alle er tatt rett fra virkeligheten. Manusforfatter Steven Rogers intervjuet både Tonya Harding og eksmannen Jeff Gillooly under forarbeidet, og de har veldig forskjellige tolkninger av hendelsene.

Fremfor å velge side og en definitiv sannhet gjør «I, Tonya» et poeng av selvmotsigelsene, mens de forskjellige personene kommenterer hendelsene via rekonstruerte intervjuer – og fra tid til annen avbryter scenene for å fortelle oss at «dette skjedde egentlig ikke». Filmen gir oss sjeldent komplekst kvinneportrett av en arbeiderklassejente som selv på en god dag kan være en håndfull, men samtid vokste opp med konstant mishandling, krangel og ustabilitet. Filmen lemper mye av skylda over på moren LaVona Golden (Allison Janney), her portrettert som en bitter, nihilistisk ball full av hat. En helt forferdelig mor, men hun står for flere av filmens morsomste replikker. Det er LaVona som dytter datteren ut på isen før hun er fire år gammel, fillerister selvtilliten hennes med jevne mellomrom og veksler mellom verbal terror og ren mishandling. Kanskje ikke så rart at Tanya i en alder av femten år kaster seg i armene på Jeff Gilloly (Sebastian Stan), som fortsetter der moren slapp. Ekteskapet deres er preget av brutal mishandling og hjemmevold, men «I, Tonya» tegner det destruktive forholdet deres i tvetydige grånyanser. Etter hvert som Tonya Harding utmerker seg som en av USAs beste kunstløpere starter problemene på alvor. Sier seg selv at alt bygger seg opp til angrepet på rivalen Nancy Kerrigan (Caitlin Karver), en skikkelig smørje som i følge filmen var orkestrert av den enfoldige lystløgneren Shawn Eckhardt (Paul Walter Hauser), og utført av to lattervekkende inkompetente medhjelpere.

Denne historien festet seg sikkert litt ekstra hardt i den norske underbevisstheten på nittitallet, fordi Tonya Hardings karriere fes ettertrykkelig ut under vinterolympiaden i Lillehammer. Da hovedrolleinnehaver (og medprodusent) Margot Robbie først leste manuset ante hun ikke engang at historien var sann. I rettferdighetens navn er hun australsk og var bare fire år i 1994. Robbie har vært severdig i filmer som ellers slett ikke er det (deriblant «Suicide Squad» og «The Legend of Tarzan»), og førsteklasses filmer som… vel, i alle fall «The Wolf of Wall Street». Hun har imidlertid aldri vært bedre enn dette. Det er vanskelig å tenke seg at noen kunne ha levert et bedre portrett Tonya Harding. Det er i seg selv imponerende at filmen klarer å skildre disse folka i grånyanser, uten å unngå være seg den absurde humoren i situasjonene eller det vonde alvoret. Det er fint lite som antyder at folka bak «I, Tonja» hadde noe sånt som dette i seg. Manusforfatter Steve Rogers har tidligere skrevet sørpete romantiske komedier som «Hope Floats» (1998) og «P.S. i Love You» (2007), mens de fleste filmene til regissør Craig Gillespie har ikke engang fått kinopremiere her hjemme. Sammen har de allikevel klart å lage skøytesportens motsvarighet til «Boogie Nights» og «Goodfellas» – som er omtrent like kompromissløs, morsom, tragisk og nesten like underholdende.