4
DRAMA
«Downsizing»
Regi: Alexander Payne
USA, 2017
«Downsizing» ser for seg en nær fremtid der norske forskere har kommet opp med en måte å gjøre mennesker små. «Cellulær miniatyrisering»; en miljøvennlig alternativ livsstil som reduserer avfall, forurensing og befolkningstettheten. Det er dessuten store økonomiske fordeler med å bli bitteliten; drømmene om et liv blant eliten er overkommelige når du ikke forbruker mer enn en mus, og får plass i et dukkehus. Ja, det rimte. Den tafatte ergoterapeuten Paul Safranek (Matt Damon) sliter med økonomien hjemme i Omaha, og foreslår for kona Audrey (Kristen Wiig) at de kanskje sjekker ut denne miniatyriseringen alle snakker om. Hvis ekteparet krymper seg ned til lilleputtstørrelse er pengene deres verdt nesten ti ganger så mye. Mer enn nok til å bo i et staselig herskaps-dukkehus, og leve i bekymringsløs luksus resten av livet. Høres fristende ut, så de slår til. Etter miniatyriseringsbehandlingen våkner Paul opp i lilleputtbyen Leisureland, men problemene forsvinner naturligvis ikke bare fordi har krympet til Legofigur-størrelse. Paul er fortsatt seg selv, verden er fortsatt den samme i mindre skala og det er en svær oppgave å finne seg hvis man bare er tretten centimeter høy. På veien blir Paul kjent med den hedonistiske naboen Dusan (Christoph Waltz), hans gode venn kaptein Konrad (Udo Kier) og deres enbente hushjelp Ngoc Lan Tran (Hong Chau). En vietnamesisk menneskerettsforkjemper som ble krympet ned mot sin vilje, og illegalt smuglet til USA i en TV-eske. Hun introduserer Paul til Leisurelands mørke skyggeside; der illegale innvandrere bor i en enorm ghetto mens de slaver for eliten.
«Downsizing» vier i overkant mye tid til de praktiske detaljene rundt miniatyriseringen, og regissør Alexander Payne (som selv har skrevet manuset sammen med sin faste samarbeidspartner Jim Taylor) er så forelsket i alle ideene sine at spilletiden har blåst opp til 135 minutter. Han leker seg med et fascinerende konsept, men det føles som en tapt mulighet at de har valgt å fokusere på historiens desidert kjedeligste person.
Payne hadde planer om å lage «Downsizing» allerede etter suksessen med «Sideways» (2004), og etter flere års forarbeid ble prosjektet utsatt. I mellomtiden regisserte Payne «The Descendants» (2011) og «Nebraska» (2013). «Downsizing» er med god margin hans mest ambisiøse og kostbare film. Det er lett å forstå at produsenten Paramount gjerne vil tjene inn pengene sine, men det unnskylder ikke at de prøver å markedsføre filmen som noe den egentlig ikke er. Trailerne selger «Downsizing» som en lystig sci-fi-komedie, men Alexander Payne har ingen intensjoner om å oppfylle noen av forventningene man måtte ha til en film med dette temaet. Han går som vanlig sine egne veier, i retninger neppe alle vil være villige til å følge ham. En del publikummere i USA har reagert med sinne over at «Downsizing» ikke bare byr på lettfordøyelig underholdning, men angriper dem med et budskap om global oppvarming, flyktningkriser, sosiale forskjeller, nedgangstider og hulheten i den amerikanske drømmen. Ikke akkurat noe konservative amerikanere har lyst til å bli påminnet om. Kan ikke bare skuespillerne falle på rumpa og gjøre narr av utlendinger…? Hvor er Adam Sandler når man trenger ham, liksom? At den ytre Trump-høyrefløyen i USA har lagt «Downsizing» for hat er bedre salgsargument enn de misvisende trailerne, spør du meg.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dette er forresten en av de få filmene som har fått (i alle fall litt) utbytte av den norske insentivordningen, og er til dels spilt inn ved Tysfjord og Trollfjorden. Bak kamera finner vi flere nordmenn på det tekniske teamet, mens de større rollene som nordmenn foran kamera har gått til den svenske veteranen Rolf Lassgård og danske Søren Pilmark. Til gjengjeld dukker «Mammon»-kjenningen Ingjerd Egeberg opp noen minutter, og enkelte statistroller er åpenbart spilt av nordmenn. Så heia Norge? Jeg tviler ikke et sekund på at Alexander Payne har gode intensjoner, men verden har forandret seg litt i de drøyt ti årene som har passert siden han opprinnelig hadde planer om å lage «Downsizing». Dette med å fokusere på luksusproblemene til en middelaldrende middelklassemann føles litt slitent i 2018, og skildringene av etniske minoriteter blir en smule nedlatende. De fleste er portrettert som hjelpeløse, tafatte stakkarer som bare venter på å bli reddet av en hvit mann med stasjonsvognbagasjerommet fullt av mat eliten ikke orker å spise. «Inherent Vice»-kjenningen Hong Chaus portrett av Ngoc Lan er skikkelig sjarmerende, men hennes helium-gebrokne, vietnamesiske tøyseaksent er bare noen millimeter fra å være en tvilsom karikatur (Chau er selv født i Thailand, men snakker i virkeligheten amerikansk som en California-innfødt). Så ja, jeg tipper at de fleste vil finne «problematiske» ting i «Downsizing», enten de befinner seg langt til høyre eller venstre for midten. Det er allikevel lett å sette pris på at Alexander Payne har fått sjansen til å lage en skranglete, eksentrisk indiefilm på blockbuster-budsjett, uten å inngå kommersielle kompromisser. Dette er en film bare han (eller eventuelt Charlie Kaufman) kunne ha laget.
Les også: Kan få flere storproduksjoner