5
ACTION
«Villainess»
Regi: Byung-gil Jung
Sør-Korea, 2017
Denne hemningsløse, sørkoreanske actionfesten starter med et skikkelig smell! Vel, flere smell, og en livlig actionsekvens i førsteperson som gjør sitt beste for å overgå både korridorscenen i «Oldboy» og hele «Hardcore Henry». Innen de første sju minuttene har passert har trolig et tosifret antall skurker blitt skutt, kuttet, knust, lemlester, knivstukket og kvalt med hoppetau. Utvilsomt en av de mest intense åpningssekvensene undertegnede noensinne har sett! Personen bak denne massakren viser seg å være Sook-hee (Kim Ok-bin), en ung kvinne som umiddelbart blir pågrepet av politiet. Hun slenges imidlertid ikke i fengsel. Isteden havner Sook-hee i et snodig institutt der unge kvinner får undervisning i ballett, teater, matlaging, kampsport, håndtering av skytevåpen og den mest effektive måten å drepe motstandere. Dette er egentlig treningsakademiet til et topphemmelig etterretningsbyrå under ledelse av mystiske Kwon (Seo-hyong Kim), som tilbyr Sook-hee en deal. Stiller hun opp som leiemorder for byrået i ti år vil hun deretter få friheten sin tilbake. Sook-hee aksepterer tilbudet, til dels fordi hun viser seg å være gravid med babyen til sin avdøde ektemann. Til dels også fordi hun er usedvanlig velegnet for en jobb som dette, og fortsatt er ute etter å hevne drapet på sin far. Så langt høres kanskje «The Villainess» ut som en konvensjonell actionthriller, eller eventuelt en fanfiction-fritolkning av «Kill Bill»-avleggeren om O-ren Ishi som Quentin Tarantino aldri fikk somlet seg til å lage.
Regissør Byung-gil Jung («Confessions of Murder») kompliserer imidlertid historien betraktelig ved å rulle ut Sook-hees turbulente forhistorie i en serie kryptiske tilbakeblikk. En uvanlig struktur, som uten forvarsel hopper frem og tilbake på tidslinjen, noe som sikkert kommer til å forvirre og/eller fremmedgjøre en del publikummere. Og sikker bidro til at «the Villainess» ble møtt med stormene jubel og flere minutters stående applaus etter premieren i Cannes tidligere i år. Alt blir litt ekstra forvirrende av at hovedpersonene går igjennom plastisk kirurgi og forandrer fjes mellom scenene, mens enkelte tilbakeblikk blander sammen fortid og nåtid på en måte som krever årvåkenhet for å klure ut. Det meste får uansett sin forklaring før filmen er over, og innen den tid er vi vitne til noen helt vanvittige actionsekvenser – som inkluderer fighting med samuraisverd på motorsykler i full fart, samt øksekamp på, inni og ut av en buss. Enda mer imponerende fordi «The Villainess» kombinerer såpass mange forskjellige typer action, og iscenesetter alt med mesterlig kyndighet. Det er lett å se at «The Villainess» er drevet av vestlige innflytelser som (fremfor alt) Luc Bessons «La Femme Nikita», «Kill Bill» og kanskje Joss Whedon-serien «Dollhouse». Voldsomhetene er imidlertid fast forankret i asiatiske actiontradisjoner. I likhet med sine japanske forbilder er ikke Jung redd for blodsøl, som spruter rundt i alle retninger som en løpsk hageslange. Ifølge pressenotatene gjorde Jung en generalprøve til åpningssekvensen i «The Villainess» med kortfilmen «Standing on the Knife», og han er (i likhet med regissørene bak «John Wick») utdannet stuntmann. Han regidebuterte i 2008 med dokumentaren «Action Boys» (2008), som tok for seg Sør-Koreas stuntmenn.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Denne erfaringen er trolig en essensiell ingrediens i «The Villainess», og som gir ham en overlegen forståelse av hvordan man kan presse maksimalt ut av den grasiøse dansen mellom kameraet og stuntskuespillere. Jungs håndholdte kamera flyr vektløst rundt nærkampene i lange tagninger, sklir gjennom de utroligste steder og bryter naturlovene på en imponerende måte (trolig med litt hjelp av sømløse digitaleffekter). «The Villainess» inneholder en samling av de mest velkoreograferte actionscenene undertegnede har sett siden «The Raid»-filmene, samt de mest brutale. Voldsomhetene kan bli i meste laget for dem som kanskje ikke er så bevandret i sjangeren, men selv de mest erfarne tilhengerne av asiatisk action vil få bakoversveis av hva Jung har fått til her. Selv om kampscenene hever lista flere hakk, kan ikke det samme sies om de dramatiske scenene. «The Villainess» ville trolig ha fungert enda bedre hvis den var en halvtime kortere, og ikke skuslet bort et slapt midtparti på de romantiske forviklingene mellom Sook-hee og hennes velmenende nabo/hemmelige byråkollega Hyun-Soo (Jun Sung). Som i så mange sørkoreanske filmer smøres det til tider tykt på med sentimentalisme, noe som trolig slår mye bedre an blant publikummere i hjemlandet enn hos oss kaldhjertede nordboere.