5
ACTION
«Thor: Ragnarok»
Regi: Taika Waititi
USA, 2017
Etter alle normale målestokker burde vi for lengst være dritlei disse superheltene, men Marvel gjør det ikke akkurat lett for oss. Med «Thor: Ragnarok» tangerer de seg selv nok en gang, og gir oss et festlig fyrverkeri som ikke bare lett overgår de to første «Thor»-filmene – men dessuten er dette universets mest underholdende film siden «Guradians of the Galaxy». I årenes løp har Marvel-universet fått rykte på seg for å være en produsentstyrt franchise som ikke alltid behandler regissørene sine så bra, noe som gikk særlig hardt ut over Alan Taylors forgjenger «Thor: The Dark World». Nå ser det imidlertid ut til at Marvel endelig har skjønt verdien i å gi filmskaperne kreativ frihet. Det er en enorm ressurs at «Ragnarok» er regissert i fri utfoldelse av den newzealandske komikeren Taika Waititi, som tidligere har bemerket seg med «Flight of the Conchords», vampyr-komedien «What We Do in the Shadows» og fjorårets «Hunt for the Wilderpeople» (som av uforklarlige årsaker ikke ble satt opp på kino her hjemme). Waititi gir det pompøse Thor-universet akkurat den rette, eksentriske oppfinnsomheten og livlige galskapen som har manglet i den norrøne hammergudens tidligere filmer – og han skrur opp humoren så mange grader at «Ragnarok» er å regne som en crazykomedie med superkrefter.
Men før moroa virkelig starer må Thor (Chris Hemsworth) nøste opp noen løse tråder fra forrige «Thor»-film og «Avengers: Age of Ultron». Siden sist har rampeguden Loke (Tom Hiddleston) styrt Åsgard (eller Ass-guard, om du vil) i form av sin forviste pappa Odin (Sir Anthony Hopkins), og han har viet tiden til å sette opp teaterstykker om sin egen fortreffelighet. Alt i alt har Loke vist seg å være en mild hersker så lenge han får dekket sine hedonistiske behov, men han klarer ved et uhell å rydde bordet for ragnarok. Snart bryter den fortapte søsteren Hel (Cate Blanchett) ut av fangenskap, og denne dødsgudinnen akter å ta sin rettmessige plass på tronen i Åsgard (nei, la oss ikke dvele ved at Hel ifølge den norrøne mytologien egentlig var Lokes datter). Hun gjenoppliver Fenrisulven og en enorm hær med levende døde, knuser Thors hammer og zapper brødrene sine ut i verdensrommet. Begge lander på partyplaneten Saakar, styrt av den eiendommelige diktatoren Grandmaster (Jeff Goldblum) – som ønsker Loke velkommen med åpne armer, og tar Thor til fange som gladiator-kriger. Herfra blir filmen en ren fryd, mens Thor gjenforenes med Bruce «Hulk» Banner (Mark Ruffalo), blir kjent med den fordrukne antiheltinnen Valkyrie (Tessa Thompson) og får hjelp av den milde steinkjempen Korg (tørrvittig stemmelagt av regissør Taika Waititi). De tar turen inn i djevelens anus, gjøgler med Hulks overdimensjonerte penis og iscenesetter noen øyeblikk med skikkelig festlig slapstick-humor.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fra tid til annen må «Thor: Ragnarok» stikke innom Ass-guard for holde oss oppdatert om Hels herjinger sammen med sin motvillige bøddel Skurge (Karl Urban), mens Heimdal (Idris Elba) gjør sitt beste for å redde lokalbefolkningen. Cate Blanchett ser ut til å ha det moro, men det tragiske omfanget av hennes brutale massakre skurrer litt med den lystige tonen i resten av filmen. Hver eneste sekund på planeten Saakar er imidlertid rent gull, og gir skuespillerne rikelig med anledninger til å slenge vittige replikker til hverandre. Den Thor vi møter i «Ragnarok» er markant forskjellig fra den pompøse hammerguden vi tidligere har møtt i tidligere Marvel-filmer, og mot slutten har han gjenoppstått som en ganske annen superhelt. Hardbarkede Marvel-geeks vil muligens føle at Waikiki drar humoren litt for langt her, og behandler den gudommelige hovedpersonen respektløst gjøglete – selv om han saktens også iscenesetter plenty av episke actionsekvenser, som har en veldig høy innsats. Mye av moroa med «Ragnarok» kommer fra at Waikiki er innforstått med at Thor er en velmenende treskalle med litt for høye tanker om sin egen fortreffelighet, og at Chris Hemsworth er en betydelig bedre komiker enn dramatisk skuespiller. I følge regissør Taika Waititi er rundt åtti prosent av dialogen improvisert, og til tider sliter Mark Ruffalo åpenbart med å holde seg alvorlig under replikkvekslingene. Denne utgaven av Hulk har et større spenn i temperament, og han er langt mer uttrykksfull og snakkesalig. Jeg hadde gladelig sett en sytten filmer til bare om Thor og Hulks eventyr på Saakar, fortrinnsvis sammen med Jeff Goldblums skrullete Grandmaster. Ingen tvil om at «Thor: Ragnarok» følger i fotsporene til «Guardians of the Galaxy», men Waikiki drar den galaktiske delen av Marvel-universet i nye, kreative retninger. Så lenge Marvel holder samme uforutsigbare kurs og stoler på regissørene sine er det vanskelig å tro at vi vil gå lei av disse superheltene i overskuelig fremtid.