4
DRAMA
«Jordmoren»
Regi: Martin Provost
Fra. 2017
Det kontrastfylte karakterdramaet «Jordmoren» utforsker morsroller, vennskap, tilgivelse og hva som former livene våre. 49-åringen Claire Breton (Catherine Frot) foretrekker å gjøre ting på egen hånd, og har manøvrert livet unna mennesker som kan skuffe henne. Hun oppdro sønnen Simon (Quentin Dolmaire, sist sett på norske kinoer i «Mine beste dager») som hardtarbeidende alenemor, men nå er han en voksen mann med et eget liv og gravid kjæreste. Claire har dessuten viet hele sitt voksne liv til jobben som jordmor på et sykehus som er i ferd med å bli nedlagt. Claire lever et liv preget av faste rutiner og selvpålagt isolasjon, mens hun daglig sykler hjem til en beskjeden blokkleilighet i utkanten av Paris og tilbringer fritiden med å pusle i parsellhagen. En livsstilsendring er i emninga enten hun vil eller ikke, og dørene sparkes opp av en naturkraft fra fortiden. Beatrice (Catherine Deneuve), den gamle elskerinnen til Claires avdøde far. De har ikke sett hverandre på tretti år, men nå er Beatrice tilbake i Paris for å gjenoppta kontakten. Claire er veldig avmålt, og har god grunn til å være det. Beatrice øyner et håp om å bli gjenforent med Claires far, uten å ane at han skjøt seg selv i hjertet kort tid etter at hun forlot ham.
Claire var bare en tenåring da hun sist møtte Beatrice, og er slett ikke rede til å tilgi den løsaktige kvinnen som drev pappa til vanvidd, hjertesorg og selvmord. Problemet er at Beatrice har hjernekreft, og trolig begrenset tid igjen å leve. Etter å ha brent broer og lys i begge ender har ikke Beatrice noen andre igjen som kan stille opp for henne, ingen å snylte på og ikke noe sted å gjøre av seg. Å bare snu ryggen til henne nå ligger ikke i Claires samvittighetsfulle natur. I yngre dager levde Beatrice på skjønnheten, fartet kloden rundt med velstående menn og levde et hedonistisk jet-set-liv for andres penger. Men i en alder av over sytti har hun ikke noe annet igjen enn minnene og livsappetitten. Et selvsentrert, ekstravagant følelsesmenneske med smakløs garderobe og usunne vaner – som inkluderer en konstant strøm av vin, sigaretter, blodige entrecotes, majones, spillegjeld, pantsatte smykker og et fleksibelt forhold til sannheten. Hun er litt av en håndfull, men samtidig en fri sjel som slett ikke akter å unnskylde at hun har levd livet til fulle med lidenskap. Den totale motsatsen til pålitelige, stabile, oppknepte Claire, som nødig drikker alkohol og ser ut til å leve på en disiplinert diett bestående av organisk dyrkede grønnsaker. Mon tro om ikke livsnyteren Beatrice kan løsne snippen hennes litt, og lære Claire noen livsleksjoner om å carpe diem mens det fortsatt er diems igjen å carpe.
Det hadde vært lett å beskrive Beatrice som en vulgær dame, men et ord som «vulgær» hører jo aldri hjemme i en setning som inkluderer Catherine Deneuve. Vi forbinder henne mest med roller som kjølige, distanserte skjønnheter og elegante, aristokratiske matriarker – mens Beatrice er den rake motsatsen. Deneuve er ukarakteristisk livlig, humoristisk og temperamentsfull her, selv om hun samtidig gir rollefiguren en instinktiv verdighet. Det er en sann fryd å se Deneuve slippe seg såpass løs her, uten å noensinne gjøre Beatrice til en karikatur. Stor skuespillerkunst som egenhendig gjør «Jordmoren» verdt å selv, selv om man ikke nødvendigvis sklir inn i filmens målgruppe. Regissør/manusforfatter Martin Provost har gjort seg kjent for lavmælte filmer om sterke kvinneskikkelser, og har tidligere besøkt norske kinoer med periodedramaene «Seraphine» (2008) og «Violette» (2013). I motsetning til dem er ikke «Jordmoren» basert på en sann historie, og Provost gjør sitt ytterste for å slingre seg unna et utgangspunkt som i sin essens er så melodramatisk at det kunne ha vært resirkulert fra en tapt stumfilm.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Han holder tonen Dardenne-sosialrealistisk, stilen veldig nedpå, filmer det meste i gråvær og holder forklarende scener til et minimum. Noe som medfører at vi egentlig ikke får vite så mye om hvordan forholder var mellom Claire og Beatrice var i yngre dager. Provost er dessuten mye mer investert i utfallet av Clairs nølende forhold til den jordnære, kontaktsøkende trailersjåføren Paul (Dardenne-brødrenes faste maskot Olivier Gourmet) enn vi i kinosalen er - og et sidespor om Claire sterke motvilje mot hypermoderne sykehus virker mer som en sneversynt svakhet enn den karakterstyrken Provost presenterer det som. Alt ender forutsigbart og smakfullt akkurat der vi forventer, men «Jordmoren» holder interessen takket være to av Frankrikes største kvinnelige skuespillere, som leverer nyanserte, troverdige og veldig sympatiske skuespillerprestasjoner. Frogner-fruene på Gimle kommer sikker til å klukke fornøyd og kose seg glugg i hjel.