6
KRIGSFILM
«Dunkirk»
Manus & regi: Christopher Nolan
USA/England/Holland/Frankrike – 2017
Den virkelige historien er sannelig dramatisk nok i seg selv. Åtte måneder inn i andre verdenskrig var rundt fire hundre tusen allierte soldater, inklusive mesteparten av den britiske hæren, fanget på stranden i den franske kystbyen Dunkirk. De var omgitt av tyske styrker, samlet foran havet, under angrep fra Luftwaffes bombefly og tyske ubåter. Hitler kunne ha vunnet krigen hvis han ikke 24. mai 1940 hadde utsendt en stoppordre som ga britene tid til å gjennomføre den mest omfattende evakueringen i krigshistorien. Christopher Nolan er imidlertid ikke interessert i å lage en tradisjonell krigsfilm ut av dette historiske vendepunktet. «Dunkirk» er en impresjonistisk krigssimulator som kaster oss rett inn i denne kaotiske situasjonen, og gjør sitt beste for å gi oss granatsjokk. En ulidelig intens filmopplevelse, med strek under opplevelse. Nolan vet at film er et følelsesmessig medium, og at vi går på kino for å ta del i sterke opplevelser. Så han er ikke opptatt av karakterutvikling, melodrama eller historiske overblikk. Dialogen er minimal, og vi får ikke vite noe mer om hovedpersonene enn hvordan de oppfører seg fra øyeblikk til øyeblikk, i situasjoner som skreller bort all staffasje. Dette dreier seg dermed ikke om heltemot, ære på slagmarken eller store krigsseiere – bare rent overlevelsesinstinkt.
Les også: Det seierrike nederlaget
I den grad filmen har en hovedperson er det kanskje Tommy (Fionn Whitehead); en ung soldat fanget på stranden i Dunkirk, som med stadig desperasjon prøver å finne en måte å komme seg trygt tilbake til England. Han slår seg etter hvert sammen med infanterisoldaten Alex (fjortisidolet Harry Styles, i en dønn solid skuespillerdebut). Tilbake i Dorset tar den aldrende lystbåteieren Dawson (Mark Rylance) initiativet til en egen redningsaksjon i familiens yacht, og drar i retning Dunkirk med den tenårige sønnen Peter (Tom Glynn-Carney) og en lugar full av tyvlånte redningsvester. På veien får de selskap av den eneste overlevende etter et tysk ubåtangrep (spilt av Nolan-veteranen Cillian Murphy), som er så traumatisert at han forårsaker en meningsløs tragedie i frykten for å måtte dra tilbake til Dunkirk. I luftrommet over dem kjemper RAF-piloten Farrier (Tom Hardy) mot flere av Luftwaffes Messerschmitt-bombefly, med ødelagt drivstoffmåler og veldig begrenset tid. De er alle i konstant livsfare, og å overleve er tilfeldighetens spill – mens vi kastes inn i skuddvekslinger, synkende krigsskip, styrtende kampfly, brennende oljeutslipp og bombeangrep. Nolan får rikelig med anledning til å utforske klaustrofobi, dødsangst, ren panikk og de forskjellige måtene et menneske kan drukne (regissørens favorittfobi). Tyskerne forblir en usynlig trussel: en konstant, allmektig fare som til tider nesten gjør «Dunkirk» til en skrekkfilm.
Tikk. Takk. Tiden er relativ i filmene til Christopher Nolan. Den beveger seg taktfast og truende, men sjeldent i en rett linje. «Inception» tok et dypdykk ned i forskjellige bevissthetsnivåer, der tida gikk fortere desto lenger ned man beveget seg. I «Interstellar» reiste Matthew McConaughey ut i verdensrommet, og akselererte gjennom tida i en annen hastighet enn datteren han etterlot nede på jorden. Nolans hittil mest ambisiøse tidseksperiment er «Dunkirk», som er delt inn i tre kryssklippede segmenter som alle beveger seg i forskjellig hastighet. Vi følger soldatene på landjorda i Dunkirk i løpet av en traumatisk uke. Lystbåtføreren Dawson putrer over den britiske kanalen i løpet av en dag, mens RAF-piloten Farriers farefulle flytur til Dunkirk er unnagjort på en time. Disse tidslinjene krysser hverandre flere ganger, men synkroniseres først opp mot slutten – på en måte som fungerer så subtilt at det er lett å overse akkurat hvor snedig manuset er konstruert. Bare en mester som Nolan kan klare få en så komplisert struktur til å føles helt naturlig, og han gjør denne typen kunststykker gjennom hele filmen. Bare for å understreke at tid er et sentralt tema hører vi stadig en tikkende klokke mikset inn i Hans Zimmers kraftfulle, overveldende musikkspor (fun fact: «tikk-takk»-lyden er tatt opp rett fra regissørens personlige lommeur). Dette er den typen presisjonsverk filmstudenter og cineaster kommer til å studere, saumfare og analysere i mange år framover – og desto mer opptatt du er av filmhåndverk, desto større utbytte vil du trolig få av å se «Dunkirk» flere ganger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Vi kunne ha brukt mye tid på å påpeke de tekniske bragdene her; hvordan Nolan har iscenesatt de mest intense luftkampene i filmhistorien ved å ta i bruk autentiske kampfly. At mesteparten er spilt inn på location i Dunkirk med et minimum av digitale effekter, og en krystallklar visjon som matcher Stanley Kubrick i sin iskalde presisjon. Men alt sånt spiller mindre rolle hvis ikke filmen treffer oss følelsesmessig; og «Dunkirk» er en av de mest intense, medrivende og nådeløst spennende filmopplevelsene vi har hatt fått sjansen til å ta del i på lang tid. Nolan er opptatt av å lage storslagne kinoopplevelser av den gamle skolen: og ingen tvil om at filmen vil miste mye av kraften på en liten skjerm. Det burde være en straffbar forbrytelse å se den på en iPadskjerm. «Dunkirk» er spilt inn på 65mm-film, og selv om vi ennå ikke har muligheten til å oppleve filmen i IMAX-formatet her hjemme (den første IMAX-kinoen i Oslo åpner først våren 2018) bør den ses på størst mulig lerret. Så hvis du har litt tålmodighet foreslår jeg at du drøyer å se filmen noen uker. I august settes nemlig «Dunkirk» opp i 70mm som Cinematekets månedens film! Burde sannelig bli en kraftfull oppvarming til deres årlige 70mm-festival.
