3
FILM
«Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge»
Regi: Joachim Rønning & Espen Sandberg
USA, 2017
Den forsinkede, femte filmen i «Pirates of the Caribbean»-serien seiler tilbake til start, og prøver å gjenfinne magien som ble slengt overbord et sted på veien. «Salazar’s Revenge» er det mest strømlinjeformede avsnittet i denne sjørøverserien; som er så tett og effektivt fortalt at særpreget har forsvunnet. Si hva du vil om de første filmene, som ble stadig mer overlesset, oppjaget og innviklet – regissør Gore Verbinski ga dem i alle fall personlighet og et kledelig snev av eksentrisk galskap, som nå er skrubbet helt bort. Det har passert fjorten år etter første film («The Curse of the Black Pearl»), og seks år etter den siste («On Stranger Tides»). Siden den gang har mange av oss mistet tålmodigheten med Johnny Depps begrensede repertoar av ablegøyer, mens skillelinjene mellom skuespilleren og rollefiguren Jack Sparrow snart er hvisket helt ut. Hans vindskjeve sjørøver-kaosgud kupper heldigvis ikke hele oppmerksomheten denne gangen, men kunne med hell ha vært plassert mer i bakgrunnen.
«Salazar’s Revenge» introduserer to unge hovedpersoner og nok en ny skurk: kaptein Armando Salazar (Javier Bardem). En bitter piratjeger for den spanske marinen, som ble drept og dumpet i Djevelens triangel etter et sjøslag med en ung Jack Sparrow (spilt av en digitalt forynget Johnny Depp). Nå har Salazar kjempet seg fri fra Atlanterhavets dyp, og gjenoppstår som en rasende ånd med eget spøkelsesskip. Hans mål er å få fatt i Poseidons trefork, sånn at han kan kverke erkefienden Jack Sparrow. Salazar får uventet hjelp fra den gamle kjenningen Hector Barbossa (Geoffrey Rush), som nå har blitt en søkkrik luksussjørøver med privat kammerkvartett og gullbelagt trebein. Også på jakt etter den greske havgudens mytiske lystregaffel er astronomen Carina Smyth (Kaya Scodelario), som er ute etter å motbevise dem som mener at akademisk anlagte kvinner burde henrettes som hekser. Carina krysser spor med Henry Turner (Brenton Twaites), en ung eventyrer som har viet livet til å finne noe som kan oppheve forbannelsen til pappa Will (Orlando Bloom). Etter strabasene i «At World’s End» er sistnevnte er fortsatt kaptein ombord spøkelsesskipet Den flygende hollender, og Poseidons trefork er det eneste som kan befri ham. Carina, Will og Jack begir seg ut på det traileren beskriver som «et siste eventyr», en påstand som motbevises av en ekstra scene etter rulleteksten. Film nummer seks er under planlegging, og vil få grønt lys hvis «Salazar’s Revenge» tjener inn nok penger.
Det kreative teamet er byttet ut siden sist, og her hjemme har filmen fått ekstra mye oppmerksomhet fordi regissørene er norske. La gå at Joachim Rønning og Espen Sandberg startet regikarrieren med den Luc Besson-produserte westernkomedien «Bandidas» (2006); etter «Max Manus» (2008) og «Kon-Tiki» (2012) dro radarparet tilbake til utlandet. Rønning og Sandberg er dyktige folk, selv om man ikke kan påstå at «Salazar’s Revenge» først og fremst er en regissørdrevet film. «Pirates of the Caribbean» en av de mest innbringende franchisene i filmhistorien, så det er forståelig at Disney-konsernet holder stramme tøyler og begge hender på roret (for å mikse metaforer skikkelig).
Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon
Den skuffende forgjengeren «On Stranger Tides» er med god margin tidens dyreste filmproduksjon, så i forhold til den er «Salazar's Revenge» et eksempel på sparsomt måtehold. Disney har allikevel investert over to milliarder kroner i dette eventyret, med håp om at kinopublikummet fortsatt er interessert i å se en forholdsvis familievennlig storfilm uten superhelter, stjernekrig, tryllestaver, orker eller kjempe-roboter. Rønning og Sandberg styrer skuta stødig; men regien deres er mekanisk og fri for personlig særpreg. De iscenesetter et par sekvenser som er på høyde med noe vi har sett i «Pirates of the Caribbean»-serien; deriblant et livlig bankran i «Fast & Furious 5»-stil, samt noen velorkestrerte slapstick-øyeblikk som er Buster Keaton verdig. Dette er seriens korteste film; som er kjapt og effektivt fortalt på litt over to timer – men entusiasmen dupper under den siste halvtimen, mens den humoristiske eventyrlysten nok en gang må vike for syntetisk spetakkel. Alt ender med et grådig ugrasiøst klimaks, overlesset av middelmådige dataeffekter - som dessuten har noen utilsiktede likhetstrekk med finalen i «Guardians of the Galaxy Vol. 2». Forsøkene på å piske opp følelsesmessig engasjement gjøres såpass klossete at det er vanskelig å bry seg, og innspurten bærer preg av kreativ utmattelse. Det er heller ikke et godt tegn at «Salazar's Revenge» er nødt til å motsi filmseriens mytologi for å få manuset til å fungere, noe som bare understreker at det egentlig ikke er flere historier å hente her. Underholdningsverdien er der fortsatt, men dette universet er nå melket til siste dråpe.
Kinopremiere onsdag 24. mai.