3
ANIMASJON
«Boss baby»
Regi: Tom McGrath
USA, 2017
Nei, dette er dessverre ikke en dataanimert biografi om USAs sittende president, selv om tittelfiguren er stemmelagt av den profesjonelle Trump-imitatoren Alec Baldwin (i alle fall i den amerikanske originalversjonen). Den filmen hadde nærmest skrevet seg selv, mens manuset til «The Boss Baby» gir inntrykk av å være skrevet av et stort styrerom fullstappet av desperate DreamWorks-ansatte på koffeinkick. De serverer en surrealistisk skrøne med flere lag av fantasier klasket oppå hverandre, som deretter er tyllet inn i en veldig tradisjonell familiefilm-struktur. Resultatet er visuelt oppfinnsomt, men ikke så rent lite utmattende.
Den fantasifulle sjuåringen Tim Tempelton stortrives med å være enebarn, mens han herjer rundt i sin egen eventyrverden og nyter den fulle oppmerksomheten fra foreldrene sine. Den idylliske tilværelsen bråstopper brutalt da mamma og pappa plutselig kommer hjem med en baby, som i Tims hyperaktive fantasi forvandles til tittelens «Boss Baby» En arrogant businessbaby med dress, slips og dokumentmappe, som snakker flytende mellomsjef og er ute etter å snu hele familien på hodet.
Noe sier meg at Tim har sett mye på «Family Guy» mens foreldrene var på jobben, og at han burde kutte ned på sukkerinntaket. Tim setter slett ikke pris på denne fiendtlige overtagelsen av foreldrenes oppmerksomhet, men må motvillig samarbeide med lillebroren for å gjenvinne deres kjærlighet.
Historien er løst basert på bildeboken av Marla Frazee, som var bygget rundt konseptet om at alle babyer automatisk blir familiens dominerende konsernsjef, og gjør alle til sine viljeløse lakeier. Filmen bygger imidlertid opp en komplisert mytologi for å legitimere denne søskensjalusi-metaforen, og må bøye seg bakover så ryggen knaker for å få historien til å fungere. Så nå får vi vite at babyer blir skapt av en storkorporasjon i himmelen, styrt av forretningsbayer som drikker en magisk melkeerstatning for å unngå å bli voksne.
Den største trusselen mot babyenes verdensherredømme er Puppy Corp; en kjæledyrkorporasjon som er i ferd med å avduke en evighetsvarende hundevalp som vil kuppe all kjærlighet i verden. Boss-babyen sendes ned til Tims familie som industrispion, og dette forsøket på å summere opp plottet har allerede gitt meg en dundrende hodepine. Siden alt er filtrert gjennom den overutviklede fantasien til Tim slipper «The Boss Baby» å forholde seg til logikk, og det spiller i teorien ingen rolle at mytologien bygger seg opp er like rotete som usammenhengende.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Alt er uansett bare tøys, noe som gjør det stadig vanskeligere å bry seg om noe som skjer her. Lett å tenke seg at dette kunne ha blitt en skikkelig fiffig Pixar-kortfilm, men for å kompensere haler «Madagaskar»-regissøren Tom McGrath ut spilletiden ut med frenetiske actionscener, gjøgling med prosjektiloppkast samt parodier på store barnefavoritter som «Jakten på den forsvunne skatten», «Glengarry Glenn Ross» og Billy Wilders «The Apartment». Animatørene på DreamWorks ser i alle fall ut til å ha hatt det morsomt; «The Boss Baby» ser skikkelig bra ut, og legger seg på et fargesprakende femtitallsdesign som stadig imponerer. Men for all sin visuelle oppfinnsomhet er filmen forbausende fri for virkelig inspirerte øyeblikk. Den norskdubbede versjonen fratar oss dessuten gleden av å høre stemmeleggere som Alec Baldwin, Steve Buscemi og Jimmy Kimmel – selv om de norske innbytterne (deriblant en veldig opplagt Johan Golden, Morten Røhrt og Henriette Steensrup) gjør en habil innsats.
Originalen settes opp på norske kinoer parallelt med den dubbede coverversjonen. I tillegg vises filmen både i 3D og ristestolformatet 4DX. Noe sier meg at sjøsykhet ikke vil gjøre filmen nevneverdig morsommere.