Film

Fanget i den korrupte sumpmarken

For ti år siden sanket den rumenske regissøren Cristian Mungiu en Gullpalme for abortdramaet «4 måneder, 3 uker, 2 dager», og nå er han kinoaktuell med en moralleksjon som føles som om den varer i rundt fire måneder, tre uker og to dager.

4

DRAMA

«Den store prøven»

Manus & regi: Cristian Mungiu

Romania/Frankrike/Belgia, 2016

Nei da, jeg tøyser litt. Rumenske nybølge-filmer er ikke akkurat preget av forrykende fremdrift, intensitet og dynamiske virkemidler, men langtekkelig eller ikke; «Den store prøven» har uansett mye tungt tankegods og er laget med dyp psykologisk innsikt. La gå at problemstillingene som utforskes her trolig har størst interesse for innbyggere i Romania. Et land som ifølge Cristian Mungiu har blitt en håpløs sumpmark gjennomsyret av kameraderi, korrupsjon, mistenksomhet og paranoia. Den ungdommelige optimismen etter revolusjonen i 1989 har etterlatt en generasjon med desillusjonerte aktivister, som for lengst har gitt opp drømmene om å gjøre Romania til et mer rettferdig land. Som hovedpersonen sier i filmen: «Vi trodde vi kunne flytte fjell, men ingenting lot seg rikke».

Les også: Palmevinner på hvit galla-løper

Så her står de, bom fast. Den middelaldrende, overvektige legen Romeo Aldea (Adrian Titieni) vendte tilbake til hjembyen Cluj etter Ceausescus fall, sammen med den deprimerte kona Magda (Lia Bugnar). Nå lever de separate liv under samme tak, som bare er løst knyttet sammen av den attenårige datteren Eliza (Maria Dragus). Romeo har plassert alle sine fremtidshåp på skuldrene til datteren, som nå skal starte universitetsstudier i England. Et sivilisert land, fjernt fra problemene i Romania. Eliza har bare noen eksamensprøver igjen før utdannelsen er i boks, men så skjer tragedien. Hun blir brutalt overfalt på vei til skolen, og dratt inn på en byggeplass av en voldtektsforbryter. Mens dette skjer er Romeo travelt opptatt med elskerinnen Sandra (Malina Manovici), en yngre alenemor som jobber på den samme skolen. Romeo er dypt rystet, men samtidig lettet over at overfallsmannen ikke klarte å fullbyrde voldtekten – og fremfor alt at datteren kan fullføre eksamensprøvene som planlagt. Eliza er ikke like overbevist, og får for lave karakterer på den første prøven. Hun er uansett mer opptatt av å være sammen med kjæresten Marius (Rares Andrici), en enkel kjekkas uten framtidsutsikter. Romeo har alltid lagt sin ære i å være en rettskaffen mann, som unngår bestikkelser og stiller opp for folk uten kyniske baktanker. Det er i alle fall sånn har foretrekker å se på seg selv, men de moralske grensene blir forskjøvet mens Romeo prøver å sikre datterens fremtid. «Vennetjenester» er den nye valutaen her, og Romeo ender opp i lojalitetsgjeld til en korrupt byråkrat som venter på en nyretransplantasjon.

Han havner snart i søkelyset til to korrupsjonsinspektører, som truer med å dra datteren hans inn i etterforskningen. Det er åpenbart at dette ikke kommer til å få et hyggelig utfall. Heller ikke et godt tegn at Romeo stadig blir plaget av en ukjent person, som kaster stein gjennom stueruta og knuser bakruta på bilen hans. «Den store prøven» serverer flere moralske dilemmaer enn en eske full av Dardenne-brødre, og regissør Cristian Mungiu ser ikke ut til å ha den helt store troen på sine landsmenn. De fleste er villige til å inngå kompromisser med sin egen samvittighet for å gjøre livet lettere, og hele samfunnet er rigget til fordel for dem som tar uetiske snarveier. Korrupsjon er muligens den eneste logiske reaksjonen til et statsbyråkrati som er så rigid at det kveler innbyggerne, og hele filmen har en trykkende, klaustrofobisk følelse preget av allmenn håpløshet. «Den store prøven» er troverdig, iscenesatt med skarp intelligens og stiller flere interessante spørsmål – men det vil være en overdrivelse å si at den er dypt gripende og engasjerende. Mungiu legger seg dessuten på en Michael Haneke-aktig tvetydighet som tærer på tålmodigheten, der de fleste løse trådene etterlates i løse luften og lander i fanget på publikum.