4
DRAMA
«Florence Foster Jenkins»
Regi: Stephen Frears
England, 2016
Stephen Frears ser ut til å ha spesialisert seg på biografiske filmer om eksentriske kvinner i pensjonsalderen. Etter «Mrs. Henderson Presents» (2005), «The Queen» (2006) og «Philomena» (2013) tar Frears tak i den sanne historien om Florence Foster Jenkins (Meryl Streep); en velstående overklassefrue som sang med den sopranstemmen hun hadde. En spektakulært sur stemme, som var en kilde til mye ufrivillig humor – og ga henne ærestittelen «verdens verste operasanger». Ikke at Lady Florence var klar over det selv, siden hennes offisielle manager/uoffisielle ektemann St. Clair Bayfield (Hugh Grant) gjorde sitt ytterste for å skjerme kona fra virkeligheten. Denne filmen ville trolig ha vært mer interessant hvis vi ikke for bare noen uker siden fikk en fransk variant av akkurat samme historie. Prisvinneren «Marguerite» taklet dette temaet med betydelig større kreativ frihet, men var samtidig i besittelse av en psykologisk dybde og eleganse som dessverre er fraværende i «Florence Foster Jenkins». Frears skrur imidlertid opp humoren flere hakk, og tillater Meryl Streep å more seg med rollen.
Historien utspiller seg i 1944, men Lady Florence lever fortsatt i en boble som ikke har forandret seg nevneverdig siden århundret startet. Hun fremfører arier for et håndplukket publikum i sin Verdi-klubb, bestående av en bra blanding av New Yorks-aldrende elite, gamle venner og godt betalte støttespillere. Alle er for høflige, taktfulle eller eventuelt for tunghørte til å påpeke av sangnumrene høres ut som en sekk med forskremte ildere i parringstid. Florences trofaste livsledsager St. Clair Bayfield har skapt en trygg verden som beskytter hennes skrale selvbilde, og vier mye av tiden til å håndplukke publikummere, bestikke avisanmeldere og sørge for at kritiske røster blir kneblet. Det platoniske forholdet deres er basert på gjensidig avhengighet: Florence er fortapt uten hans kjærlige støtte, mens den aristokratiske eks-skuespilleren St. Clair er avhengig av henne økonomiske støtte. Florence bor forskanset i New Yorks Hotel Seymour, St. Clair deler ungkarsleilighet med elskerinnen Kathleen (Rebecca Ferguson). En grei ordning, helt til Florence på eget initiativ sender ut en selvfinansiert LP-plate til pressen, mens hun bestemmer seg for å virkeliggjøre drømmen om å opptre i Carnegie Hall. Et spektakkel The New York Times senere beskrev som: «one of the weirdest mass jokes New York has ever seen».
Filmen holder seg høvelig tett opp til virkelige hendelser (selv om tidsperspektivet er justert litt), og skygger ikke unna den tragiske forhistorien til Florence Foster Jenkins. Et vidunderbarn fra en privilegert overklassefamilie, med et betydelig talent som klassisk pianist - helt til en håndskade fratok henne muligheten til å traktere tangentene. Det er lett å flire av Florences feilslåtte forsøk på å fortsette den musikalske karrieren som hysterisk umusikalsk sopransanger; helt til vi oppdager at den totale mangelen på gehør trolig skyltes at hun i hele sitt voksne liv led av syfilis. Smittet på bryllupsnatten som attenåring, mens hun mistet jomfrudommen til sin første ektemann. Stephen Frears gir oss bare noen små hint om at Jenkins’ sykdom kan ha forårsaket hørselsproblemer, og muligens mangelfullt utviklede sjelsevner – men det er nok til å gi litt patos til en film som helst vil være en lun komedie.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hvor mye moro Meryl Streep har det i rollen gjør hun en av sine mer karikerte, endimensjonale skuespillerprestasjoner. Streep er dessuten en alt for dyktig sanger til å treffsikkert klare å imitere stemmen til Foster Jenkins, som var betraktelig verre i virkeligheten (under sluttekstene får vi den blandede gleden av å høre autentiske arkivopptak av Foster Jenkins katzenjammer-gauling). Det er overraskende nok hennes to mannlige medspillere som ender opp med å kuppe filmen. Simon Helberg (best kjent som morsfikserte Howard i det svarte komediehullet «Big Bang Theory») overbeviser som Florences skaphomofile og lettere sjokkskadde pianist Cosme McCoon, mens Hugh Grant har kuppet sin beste filmrolle på nærmere femten år – og trolig den mest sympatiske figuren han noensinne har spilt. Skulle slett ikke forundre meg om Grant sanker en Oscar-nominasjon neste år. P.S. For dem som liker å holde tellingen på filmatiske kjønnssykdommer: dette er den hittil andre gang Meryl Streep portretterer en virkelig person med syfilis, etter å ha spilt Karen Blixen i «Out of Africa» (juryen er fortsatt ute når det gjelder Maggie Thatcher i «The Iron Lady»). Filmer blir ikke stort mildere og mer harmløse enn dette, men noe sier meg at Gimle-publikummet kommer til å sluke «Florence Foster Jenkins» rått.
