5
WESTERN
«Bone Tomahawk»
Regi: S- Craig Zahler
USA, 2016
En del klassisk western i John Ford-modus. En del ekstremfilm i stil med de italienske kannibalfilmene som rystet videomarkedet på åttitallet. Allikevel noe helt for seg selv! Ikke minst takket være et kobbel av førsteklasses karakterskuespillere, og en historie som aldri tar de lettvinte snarveiene. Vi har sett opptakten i rekke westerns: der en nybyggerby blir angrepet banditter som bortfører en ung kvinne, mens sheriffen samler sammen en gruppe revolvermenn for å ri etter dem. Men i dette tilfelle er bandittene en gjeng menneskespisende huleboer-indianere. «Bone Tomahawk» leverer alt man måtte forvente fra en kannibal-westernfilm, men leverer ikke varene på den måten vi forventer. Regidebutant S. Craig Zahler har en bakgrunn som forfatter, og hans manus til «Bone Tomahawk» er til tider i overkant litterært. Han lar scenene spille ut lengre enn vi er vant til i amerikansk film. Han gir oss rikelig med tid til å bli kjent med hovedpersonene, og fortellertempoet er såpass bedagelig at spilletiden dupper over 130 minutter. Rundt nitti av dem passerer før dette forvandler seg til en skrekkfilm, men skrekkelighetene blir til gjengjeld mer brutale enn de fleste vil være forberedt på.
Den sindige sheriffen Franklin Hunt (Kurt Russell, fortsatt utstyrt med den majestetiske mustasjen fra Tarantinos «The Hateful Eight») er ikke vant til fremmedfolk i byen sin, så da en luguber filur ved navn Purvis (David Arquette) dukker opp i saloonen blir sheriffen med god grunn mistenksom. Fyren lyser dårlige nyheter lang vei. Sheriff Hunt skyter Purvis i beinet, og slenger ham i fengsel. Bedre føre var. Samme natt blir byen angrepet av indianerne, som bortfører Purvis, visesheriffen Nick og legeassistenten Samantha O’Dwyer (Lili Simmons). Hennes milde ektemann Arthur (Patrick Wilson) er sengeliggende med brukket bein, men forlanger å være med i redningsfølget. Så Sheriff Hunt rir ut på prærien sammen med sin aldrende assistent Chicory (Richard Jenkins), Arthur og den forfengelige dandyen Brooder (Matthew Fox) – alt i en desperat kamp mot elementene, for å komme fram til en kone som muligens allerede er spist opp av kannibal-indianerne.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Disse udyrene representerer alle de fordomsfulle ur-redslene amerikanske nybyggere hadde for urbefolkningen de stjal landet fra. For å forsikre at filmen ikke blir beskyldt for å forfekte rasistiske stereotyper er dette imidlertid ikke normale indianere, men en utstøtt stamme med deformerte huleboere. Såkalte «Troglodytes», som er nærmere de innavla monstrene i «The Hills Have Eyes» enn de anonyme indianerhordene John Wayne massakrerte. S. Craig Zahler oss noe særere, mer skrudd og eksentrisk – og desto mer severdig. Det som i opptakten ligger an til å bli et høvelig tradisjonell westerndrama i tråd med Howard Hawkes’ «Rio Bravo» og John Fords «The Searchers», tar deretter en krapp U-sving inn i betydelig mørkere farvann, fortsetter i omtrent samme spor som Coen-brødrenes «True Grit» – og lander til slutt et sted mellom Unberto Lenzis «Cannibal Ferox» og Ruggero Deodatos «Jungle Holocaust». Jeg vil allikevel ikke si at «Bone Tomahawk» kan beskrives som en moderne grindhouse-sjokkfilm, til det er fortellertempoet for saktmodig og manuset altfor uforutsigbart. Magesterke mutileringer avløses av lange monologer om loppesirkus. Værbitte tøffinger ofrer livene sine med stoisk ro, mens filmens historie summeres opp som en folkemusikk-operette under rulleteksten. Det er også bemerkelsesverdig at dette er en ultra-lavbudsjettfilm spilt inn i løpet av tre uker for minimale 1.8 millioner dollar. Noe som betyr at man kunne ha laget over nitti «Bone Tomahawks» for det «Doctor Strange» kostet.
