3
ANIMASJON
«Trolls»
Regi: Mike Mitchell/Walt Dohrn
USA, 2016
Utover sekstitallet ble disse ikoniske bustetrollene en masseprodusert leketøysfarsott, senere relansert på nittitallet med blant annet en fæl tegnefilmserie som de færreste heldigvis husker i dag. Det er allikevel noe stusselig over at disse særegent skandinaviske hippiefigurene nå er hovedpersoner i en erkeamerikansk 3D-dataanimasjon/jukebox-musikal, finansiert av markedsfolk som snakker varmt om franchise-potensial, merkevarebygging og statistikker rundt leketøyssalg. Den første traileren til «Trolls» ble møtt med mye foraktfull hets, og det er lett å se hvorfor. For oss over førskolealder virker denne samlingen med twerkende, sukkersøte, hyperaktive plastikktroll omtrent like appellerende som en ti timer lang barnekonsert med Smurfene, Alvin og the Chipmunks og en dataanimert hologramutgave av Marcus & Martinus.
Heldigvis er «Trolls» langt fra like ufyselig som markedsføringen ledet oss til å frykte, og filmen er tross alt produsert av DreamWorks Animation. Et selskap som tidligere har gitt oss «Dragetreneren»-, «Madagaskar»- og «Shrek»-seriene. Så det burde være en kvalitetssikring. Regissørene har dessuten jobbet med «SpongeBob SquarePants», så det har heldigvis sneket seg inn litt anarkistisk energi i denne hyperkommersielle sukkerlaken – sammen med litt Roald Dahlsk mørke, som nesten er Laika-studioet verdig. Da vi først møter lykketrollene er de fanget i en inngjerdet skog i Bergen (!), der deprimerte udyr med dårlig tannstilling og disposisjon for depresjoner spiser dem opp i et årlig etegilde som gir de miserable monstrene en sjelden sjanse til å smake ren lykke.
Innen monsterprinsen Gisle får sjansen til å sluke sitt aller første lykketroll rømmer hele gjengen, og skaper seg et lykkelig partyparadis langt fra udyrene som vil spise dem. Tjue år senere har alle glemt den traumatiske fortiden, og lykketrollene vier hverdagen til sang, dans, glitter, fjas og kos hver time. Den eneste som fortsatt husker de onde bergenserne er Kvist, en sarkastisk surpomp som har bygget en avansert overlevelsesbunker i påvente at monstrene kommer tilbake for å spise dem. Og det gjør de naturligvis, etter at den evige optimisten prinsesse Poppy arrangerer tidenes lykketrollfest med glitter, Max Martin-produsert popmusikk og fargesprakende fyrverkeri. Flere av byens nusselige innbyggere blir bortført av en ond kjøkkensjef, så Poppy drar ut på eventyr for å redde dem med motvillig hjelp fra den gretne kynikeren Kvist. Herfra forvandler filmen seg til en slags gjenfortelling av Askepott, mens lykketrollene hjelper den deprimerte hushjelpen Birgit med å dolle seg opp, sånn at hun kan gå på en drømmedate med monsterkongen Gisle. Det er lett å like det eksentriske «Nintendo på meskalin»-designet; en fargesprakende fantasiverden som ser ut til å være laget av filt, kakedeig, garn, glitter og godteri.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
For oss voksne er det litt vanskeligere å sette pris på de krampenusselige moralleksjonene om at lykken finnes inni oss alle, kjærligheten overvinner alt og det meste løser seg med klemmer, dans og følelsesladede coverversjoner av Cyndi Laupers «True Colors». På norsk. Originalen har en liste med stemmeleggere som inkluderer Justin Timberlake (han har også produsert musikksporet), Anna Kendrick, John Cleese, Gwen Stefani og Russel Brand – mens her hjemme er filmen dubbet på norsk av blant andre Marion Ravn, Atle Pettersen, Siri Nilsen og Lise Karlsnes. De gjør en helt habil innsats, og oversetterne har gjort litt av en kraftjobb når det gjelder å oversette kjente sangtekster til norsk. Et vittig utslag av dubbing er dessuten at monstrene nå har blitt bergensere, og dermed er utstyrt med bred bergensdialekt. Det er noen sporadiske forsøk på forkledd voksenhumor her, men vi befinner oss på en helt annen planet enn den vittige «Lego-filmen». «Trolls» nøyer seg med å sikte inn småungene, i håp om at de vil mase hull i hodet på foreldrene til de sløser bort en formue på stygge trollfigurer med neonfarget Don King-sveis. Under pressevisningen var forresten distributørens pressekontakter utkledd i gøyale trollparykker mens de serverte fargerike muffins til anmelderne. Sjarmerende, selv om filmen allerede er så sukkerspinnsøt at de nok heller burde ha delt ut insulinsprøyter.