Film

Fisefin

«Swiss Army Man» fordrer en høy toleransegrense for dårlig smak, men det bobler mye mer enn vond lukt under overflaten her.

Dagsavisen anmelder

5

KOMEDIE

«Swiss Army Man»

Regi: Dan Kwan og Daniel Scheinert

USA, 2016

Etter å ha anmeldt film i drøye to tiår er det lett å få følelsen av at det kommersielle kinoutbudet er en evig loop av konstante gjentagelser, resirkuleringer og variasjoner rundt akkurat de samme temaene. Men så dukker plutselig noe sånt som «Swiss Army Man» opp, og tilbyr balsam for en sliten sjel. Jeg kan med hånden på det svarte hjertet si at jeg aldri noensinne har sett noe i nærheten av dette før. En frisk pust preget av sur promp, der Daniel Radcliffe spiller et overmodent kadaver med ereksjonsproblemer og fis-relaterte superkrefter. Langt fra filmens mest eksentriske elementer. Hipster-advarsel: regissørene er kreditert under fellesbetegnelsen «Daniels», og har en fortid som musikkvideomakere. De er mest kjent for tørrjukking-videoen til DJ Snake/Lil Jons «Turn Down for What», et viral-fenomen som er sett over 572 millioner ganger på YouTube. At Daniels tidligere har jobbet på surrealistiske Adult Swim-serier som «Tim and Eric Awesome Show, Great Job!» og «Childrens Hospital» antyder at «Swiss Army Man» startet som en absurd køddefilm, ment å provosere det selvtilfredse Sundance-publikummet (prosjektet startet som en kortfilm utviklet på The Sundance Lab).

Noe de i så tilfelle lykkes helt utmerket med, siden en betydelig del av publikummet under verdenspremieren i Sundance stormet indignerte ut av kinosalen lenge før «Swiss Army Man» var ferdig. De gikk dermed glipp av hele poenget med denne uforlignelige filmen, som først gir inntrykk av å være verdens lengste prompevits, men isteden viser seg å være en hjerteskjærende historie om ensomhet. Hank (Paul Dano) befinner strandet på en øde øy, og er travelt opptatt med å henge seg da et vassent kadaver plutselig skyller inn på stranden. Endelig selskap. Tauet ryker, og Hank blir kjent med sin nye bestevenn Manny (Daniel Radcliffe); et oppblåst lik som fiser med en sånn forrykende kraft at han putrer ut på havet som en vannscooter. Hank kaster seg på ryggen til liket, og de fiser bort fra øya sammen. Alt dette skjer før tittelsekvensen begynner, og filmen blir merkelig for alvor. Hank våkner opp på fastlandet ved siden av en pose ostepop, og begir seg inn i skogen mens han drasser liket på ryggen. Manny viser seg å være et veldig nyttig universalredskap, og tittelens sveitsiske lommekniv. Han er av forunderlige årsaker en uuttømmelig kilde til drikkevann, kan brukes til å barbere skjegget, hugge ved og starte ild.

Manny kan skyte ut prosjektiler fra munnen, noe som både er hendig til å drepe ekorn og klatre opp fjell. Den erigerte penisen hans fungerer dessuten som et kompass, og peker konstant i retning hjemover. Som om alt dette ikke er nok begynner Manny etter hvert også å snakke, med bevisstheten til et naivt barn. Hank prøver å lære ham om livet, og om kjærligheten. Det er vanskelig å si så mye mer uten å spolere noen sentrale poenger, men dette er utvilsomt en film som vil provosere frem veldig polariserte reaksjoner og mange opphetede «øl etter filmen»-diskusjoner. «Swiss Army Man» er åpen for tolkning, og stadig skiftende. I det ene øyeblikket en absurd komedie verdig Terry Gilliam, Michel Gondry og Samuel Beckett. I det neste en slags musikal, med fengende indie-sanger av Manchester Orchestra. Muligens et snedig snikangrep på filmklisjeene om unge menn som lærer å sette pris på livet med hjelp av magisk realisme og drømmepiken de er avstandsforelsket i. Til slutt en fabel om ensomhet, depresjoner og usunne besettelser, som blir hjerteskjærende trist og delirisk oppløftende på en gang. Sier seg selv at «Swiss Army Man» slett ikke er noe for alle, men noe sier meg samtidig at denne kommer til å dukke på min subjektive toppliste over årets filmfavoritter. Et kreativt, eksentrisk unikum drevet av to sterke skuespillerprestasjoner og en veldig særegen visjon, som spenner over et bredt spekter av sterke følelser. Det er helt perfekt at filmen ender med ordene «What the fuck...?!», som sikkert kommer til å være den umiddelbare reaksjonen til de fleste på vei ut av kinosalen.