Film

Sur sang, søt musikk

En elegant tragikomedie om en eksentrisk kunstnersjel, som synger med den stemmen hun har.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Marguerite»

Regi: Xavier Giannoli
Fra/Be/Tsj. – 2015
Lett å skjønne hvorfor «Marguerite» ble en publikumshitt i hjemlandet, og sanket Cesar-priser for bl.a. produksjonsdesign, kostymedesign og kvinnelige hovedrolle. Dette er en overdådig dramakomedie som bærer alle kjennetegnene til en prestisjefylt filmbiografi, men er ingen sann historie. «Marguerite» har imidlertid dratt mye inspirasjon (og deler av musikkutvalget) fra livshistorien til amerikanske Florence Foster Jenkins, en amatør-sopran som ble en kultfigur takket være sitt fornøyelige mangel på sangtalent.

Jenkins er forresten temaet i en mer konvensjonell filmbiografi med Meryl Streep i tittelrollen, som kommer på norske kinoer i november. «Marguerite» forflytter historien til 1920-tallets Frankrike, der baronessen Marguerite Dumont (Catherine Frot) nyter stor respekt for sin økonomiske støtte til Amadeus-klubben. En veldedig forening som jevnlig samler musikalske talenter i fru Dumonts staselige gods utenfor Paris. Nå har hun arrangert en veldedig konsert til inntekt for foreldreløse krigsbarn, som bygger opp til den store attraksjonen: «Der Hölle Rache» fra Mozarts «Tryllefløyten», fremført av Marguerite selv. Baronessen har den stolte verdigheten til en verdensberømt diva, men sangferdighetene en skogkatt kastet inn i en vaskemaskin på seksti grader.

Publikummet gjør sitt beste for å holde maska, og alle er for høflige til å påpeke at Marguerite ikke eier et snev av talent. Hun er jo tross alt velstående, adelig og en del av eliten. Men denne festforestillingen blir også bevitnet av den bohemiske musikkritikeren Lucien Beaumont (Sylvaine Dieuaide), som skriver en overbegeistret, blomstrende (og typisk fransk-sarkastisk) anmeldelse av dette spetakkelet som roser hennes «forsøk på å drive ut indre demoner». Marguerite velger å ta dette som en bekreftelse på sitt store sangtalent, og lar seg overtale til å synge Marseillaisen under en dadaistisk skandaleforestilling iscenesatt av den anarkistiske avantgardisten Kyrill von Priest (Aubert Fenoy). Det neste skrittet er selvfølgelig å forberede en storslagen konsert.
Dette kunne lett ha blitt ren lyteshumor, på omtrent samme måte som vi hånlig flirte av salige Olga Marie Mikalsens skrekkelige Solo-reklamer på nittitallet, og plaget vettet av venner med hennes fremføring av «Ave Maria» på fester. Vel, det gjorde i alle fall jeg. Den «ironiske» generasjonen har mye hjerteløst på samvittigheten, mens vi moret oss over alle fra Wesley Willis til Aune Sand. «Marguerite» går uansett motsatt vei, og bygger opp mye sympati for hovedpersonen uten å legge noen føring på hva vi skal føle om hennes helt redselsfulle sangstemme.
Hun er en desperat ensom sositetskvinne fanget i et kjærlighetsløst ekteskap, og født i en tidsalder der kvinner helst skulle holde munn i forsamlinger. Den adelige ektemannen Georges (Andre Marcon) har kommet til å forakte Marguerite, og ydmykelsene han føler at konas sangforestillinger påfører ham. Vi får noen små hint om at Marguerite innerst inne er klar over at hun ikke kan synge, eller i det minste er drevet av en dyp usikkerhet. Mer enn noe annet ser det ut til at hun desperat ønsker å vinne tilbake nærheten til ektemannen, som foraktfullt forteller elskerinnen sin at han ikke engang klarer å se på kona som noe annet enn et freakshow.
Marguerites selvbedrag forsterkes av hennes lojale tjener Madelbos (Denis Mpunga), en gåtefull, Erik von Stroheim-aktig skikkelse som opprettholder illusjonen ved å sende henne blomster fra «beundrere», brenner de dårlige kritikkene og fotograferer baronessen utkledd i et fargerikt utvalg av kostymer. Regissør Xavier Giannoli har lirket inn referanser til «Sunset Blvd.», og har døpt hovedpersonen etter operasangerinnen som stadig ble utsatt for ablegøyene til Marx-brødrene. Det er lett å le av absurditetene rundt Marguerite Dumont, men vi ender aldri opp med å le hånlig av henne. Hun beholder en sårbar, modig verdighet oppi alt sammen; og ville i dag ha kvalifisert som en outsider-kunstner. Kan en film om Olga Marie Mikalsen være langt unna?

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL