4
DRAMA
«Rosemari»
Regi: Sara Johnsen
Norge, 2015
Med sin nye film «Rosemari» er filmskaper Sara Johnsen tilbake i det samme lynnet som i «Upperdog», der den underspilte komedien får bryne seg mot tyngre tematikk som vil være gjenkjennelig for de aller fleste. Igjen har Johnsen laget en historie om identitet, et tema som utmeisler seg som en rød tråd i hennes filmkunst, jamfør også hennes forrige «Uskyld». Denne gangen er substansen lettere, historien puster friere og handlingen er etter hvert forutsigbart dreid rundt to ulike livsløp. Det handler om en ung tenårings jakt på sin biologiske mor, men også om å finne en ny retning i voksen alder når livets grunnleggende strukturer, som status og sosial retningssans, knaker i sammenføyningene. Men før vi kommer dit må vi 16 år tilbake i tid.
Les også: Høstens store filmdebutant
Unn Tove (Tuva Novotny) er en brud som tviler på sitt ekteskapelige veivalg, noe til og med bestevenninnene under bryllupet ettertrykkelig gnir inn. Under et øyeblikks tilbaketrekning finner hun en nyfødt, forlatt jentebaby på et vaskeromsgulv på hotellet, og med det blodige funnet i armene stormer hun tilbake til en fest som skal bli husket for alt annet enn vielsen. Mange år senere er Unn Tove mor til to, programleder på en lokal TV-kanal i Hønefoss, skilt, og fortsatt tiltrukket av mannen, han hun ikke giftet seg med. Så oppsøkes hun av en 16-årig gartnerlærling som sier hun er utplassert fra skolen. Det røpes ikke for mye når vi forteller at gartnerlærlingen, som heter Rosemari, er identisk med barnet fra hotellgulvet. Rosemari ønsker for alt i verden å finne sin biologiske mor, og Unn Tove bestemmer seg for å hjelpe henne etter at de to inngår en noe uvanlig avtale. Hele historien om jakten på en mor skal filmes og bli et innslag på lokalkanalen, tross sunn motstand fra venninnen og kanalsjefen (Laila Goody).
Les også: Striglet og tradisjonell
Sara Johnsens blikk på enkeltindividet og mot de såre, ofte undertrykte følelsene utgjør en sterk drivkraft i hennes historier, og som har vært et særtrekk i de tre filmene hun har laget siden spillefilmdebuten «Vinterkyss». Dette gjelder også i «Rosemari», men denne gangen kan det virke som om hun er mer opptatt av personlighetene enn av historien i seg selv. Det gjelder også enkelte av birollene, typer man godt kunne tenke at hadde en historie som kunne vært noe større enn de flikene de utgjør i denne filmen. «Rosemari»-fortellingens fremste katalysator er Ruby Dagnall, den 16-årige debutanten foran kamera som gjennom tittelrollen befester seg som ett av de største talentene vi har sett i norsk film på lenge. Gjennom å kombinere et sterkt og tilsynelatende tøft ytre med en sårbar og søkende personlighet, maner Dagnall fram en ung jente som befinner seg fanget i stormens følelsesladde øye. Hun viser en utstråling som ikke kan læres, og hun matcher perfekt Tuva Novotny, som ikke minst gjennom sine norske roller har befestet seg som en av Nordens fremste skuespillere, og som bare denne høsten er å se i hele tre produksjoner her til lands: filmene «Rosemari» og «Kongens nei», og NRK-serien «Nobel».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Novotny gir substans til Unn Toves oppgitthet, men også den moderlige nytenningen hun får gjennom «oppdraget» sammen med Rosemari, ikke uten skepsis eller nølende tilbakeholdenhet. Tospannet Dagnall/Novotny, ikke ulike hverandre i gjennomslagskraft tross ulik alder og erfaring, er begge naturlige, troverdige og den fremste styrken i en film som viser svakhetene først og fremst i komposisjonen og historiens oppkonstruerte, ikke helt troverdige handlingsforløp. Det lovende utgangspunktet for både det skildrende og tematiske forelegget temmes etter hvert. Blant annet gjennom det at filmen tegner avskygninger av lysskye forhold, sosial kamp og menneskeskjebner i småbybuken, som så slippes uten ytterligere kontekst eller forklaring.
Gode biroller ved blant andre Laila Goody og danske Tommy Kenter gir motstand i et spedt persongalleri som får Hønefoss som kulisse til å se helt avfolket ut, men hovedpersonene løfter det litt tilforlatelige opp på et nivå som ikke unngår å røre ved seeren. Likevel, kjernen i tematikkens og filmens utilslørte dybde sirkles ikke helt inn, noe som videre fører til at historiens valgte komedietilsnitt understreker opplagthetene snarere enn å framheve realismen i randsonen. Tilbake står Ruby Dagnall og Tuva Novotny, to sterke rolleprestasjoner som sammen og alene er verdt filmopplevelsen.