Film

Warner Bros på selvmordskurs

Dette hadde alle forutsetninger for å bli sommerens store superhelt-opptur, men har isteden blitt en av årets største skuffelser.

Dagsavisen anmelder

3

SCI FI

«Suicide Squad»

Manus & regi: David Ayer

USA, 2016.

Fint få var mer disponert for å elske «Suicide Squad» enn undertegnede: en blanding av «The Dirty Dozen» og «Escape from New York», der DC-universets største bad guys (og gals) får sjansen til å herje fritt. Høres ut som en sann fryd. Alt i regi av David Ayer («End of Watch», «Fury», «Harsh Times»), en særegen filmskaper kjent for kompromissløse, maskuline actionthrillere om rumpesparkere med fleksibel moral. Burde være en perfekt forening av regissør og materiale, som samtidig burde bane en ny og spennende retning for superheltfilmene til Warner Bros. Så det svir skikkelig å måtte si at «Suicide Squad» dessverre nådde høyden med sin deliriske «Bohemian Rhapsody»-trailer. Det er godt mulig at filmen David Ayer opprinnelig lagde ville ha levd opp til forventningene våre, men den versjonen av «Suicide Squad» som nå settes opp på kino er et kaotisk kompromiss ødelagt av studioinnblanding, grove feilvurderinger og panisk siste-liten-redigering. Man sitter igjen med følelsen av at David Ayer skapte et vilt beist studiosjefene i Warner Bros har gjort sitt ytterste for å temme, og at mesteparten av den anarkistiske kreativiteten måtte vike for markedskreftene.

Etter de tragiske hendelsene i «Batman v Superman: Dawn of Justice» har statsbyråkraten Amanda Waller (Viola Davis) snekret sammen en hemmelig aksjonsgruppe med kodenavnet «Task Force X». Den består av livsfarlige, sosiopatiske livstidsfanger med superkrefter, som skal manipuleres til å utføre selvmordsoppdrag i krisesituasjoner. Medlemmene inkluderer: den treffsikre leiemorderen Floyd «Deadshot» Lawton (Will Smith), som har et svakt punkt i sin nusselige datter Zoe. Den australske bankraneren Digger «Boomerang» Harkness (Jai Courtney) ser ut til å dele Deadpools fetisj for rosa enhjørninger. Gjenglederen Chato «El Diablo» Santana (Jay Hernandez) er i besittelse av mektige ildkrefter og en tragisk forhistorie, mens kannibalen Waylon «Killer Croc» Jones (Adewale Akinnuoye-Agbaje) ser ut som en reptil og trives best i kloakken. Og så har vi den mest psykotiske av dem alle: Harleen «Harley Quinn» Quinzel (Margot Robbie), tidligere fengselspsykolog og nåværende psykokjæreste til Jokeren (Jared Leto). Litt av en bøling. Alle befinner seg innelåst i det toppsikrede Belle Reve-fengselet, de fleste ble fanget av Batman (Ben Affleck) – og ingen av dem er til å stole på. Amanda Waller er allikevel overbevist om at hun kan holde kontroll på disse gærningene med en god blanding av pisk og gulrot.

Gulroten er vage løfter om nedsatt soningstid og privilegier i fengselet, hvis de mot formodning overlever. Pisken er en sprengladning på størrelse med et riskorn, sprøytet inn halspulsåren på fangene. Oppfører de seg ikke sprenges hodene deres med hjelp av en hendig mobilapp. Task Force X sendes snart ut på oppdrag under ledelse av oberst Rick Flag (svenske Joel Kinnaman), som selv er beskyttet av livvakten Katana (Karen Fukuhara). Målet er å stoppe Enchantress (Cara Delevingne), en seks tusen år gammel heks som pønsker på et eller annet (som åpenbart ble klippet bort under redigeringen) sammen med sin bror Incubus. De representerer en så vag trussel at vi aldri engang får vite hva de driver med, og er filmens desidert svakeste element. Å se dataanimerte figurer denge løs på hverandre foran et grønnlerret blir aldri særlig spennende, men spesialeffektene her er såpass stusslige at de hadde virket utdaterte i de første «X-Men»-filmen for 16 år siden. Den siste tredjedelen av «Suicide Squad» ble angivelig bearbeidet etter en runde med omfilminger, så det er godt mulig at de tekniske svakhetene skyldes tidspresset.

«Deadpool» beviste at det er et stort marked for superheltfilmer rettet mot voksne, men «Suicide Squad» tviholder på sin lave aldersgrense i håp om å tjene inn mest mulig penger på å appellere til unge tenåringer. I likhet med «Dawn of Justice» har en rekke scener åpenbart blitt snauset bort under redigeringen, deriblant noen sentrale øyeblikk som fordypet det dypt dysfunksjonelle forholdet mellom The Joker og Harley Quinn. Vi har lest mye om hvordan Jared Leto angrep rollen som The Joker med selvparodisk skuespiller-dedikasjon, noe som inkluderte å skremme vannet av de andre skuespillerne – mens han spratt ut av skap og dinglet døde rotter i kondomer foran dem. Eller noe sånt. Etter å ha sett filmen er det enda vanskeligere å skjønne poenget med Letos rampete tullball, siden han ikke deler scener med noen andre enn Margot Robbie. The Joker gjør mest et gjestespill her, løsrevet fra resten av filmen, så det var nok en krontabbe å basere så mye av markedskampanjen på hans beskjedne nærvær. Si hva du vil om Letos tattiser og tanngrill-tolkning av The Joker; han har en såpass uforutsigbart og truende nærvær at man skulle ønske at Juggloo-Jokeren hadde en mye mer sentral rolle i filmen. Skuespillerne er langt på vei redningen i «Suicide Squad»; særlig Margot Robbie gjør en fenomenal figur som Harley Quinn (selv om hennes nasale New Jersey-aksent til tider minner farlig mye om «The Nanny»). Så vi får håpe at Warner Bros virkeliggjør planene om å gi Harley Quinn og Jokeren en egen film, uansett hvor mye/lite «Suicide Squad» ender opp med å tjene inn premierehelgen.

«Suicide Squad» ender opp med å knele under vekten av notatene fra mellomsjefer, PR-konsulenter og rådgivere – som alle er mer opptatt av å tjene penger enn å lage en best mulig film. Etter all fiklingen på klippebordet har store deler av «Suicide Squad» blitt en kombinasjon av montasjesekvenser og grådig kondenserte tilbakeblikk. Alt konstant akkompagnert av musikk fra blant andre Eminem, Skrillex og Lil’ Wayne. Resultatet er at «Suicide Squad» føles som en trailer for en film som aldri kommer; full av minneverdige øyeblikk, men uten noen historie til å binde dem sammen. Det er nesten så man kan mistenke at mange av disse scenene ble filmet utelukkende fordi de ville se kule ut i markedsføringen. Under all den kaotiske redigeringen, de slurvete introduksjonene og alle feilvurderingene finner vi fortsatt konturene av en skikkelig underholdende super (anti) helt-film. Spriket mellom potensial og innfrielse er såpass stort at det er vanskelig å anbefale «Suicide Squad» som noe annet enn et eksempel på hva som kan skje når kommersielle hensyn kveler den kreative friheten. Noe sier meg at det kommer til å bli et oppvaskmøte i hovedkvarteret til Warner Bros etter premierehelgen, mens man prøver å kartlegge hvordan deres forsøk på å utkonkurrere Marvel kunne gå såpass galt. Jeg håper virkelig at David Ayer får sjansen til å slippe en lengre director’s cut på Blu-ray, og håper samtid at studio-mellomsjefene som trumfet igjennom alle forandringene snart må finne seg nye jobber.