4
DRAMA
«Under kirsebærtrærne»
Manus & regi: Naomi Kawase
Japan, 2015
Den japanske prisvinneren Naomi Kawase er tilbake med et saktmodig drama basert på en bestselgende roman, om tre isolerte personer fra hver sin generasjon som sammen finner en ny mening i livet med hjelp av konfekt. Allikevel ikke helt den gastronomiske koseteppefilmen tittelen bærer bud om. Vi kan umiddelbart høre at førtiåringen Sentaro (Masatoshi Nagasi) ikke har det særlig bra, mens han resignert subber opp på taket i bygården sin for å tar seg en røyk før arbeidsdagen begynner. Hvert eneste, tunge skritt bærer preg av en prekær mangel på livsgnist. Han bor alene i en liten hybelleilighet, ser ikke ut til å ha noen venner og drukner sorgene sine i sake og øl. Sentaro driver en liten kiosk som selger ferske dorayakis, en japansk pannekake-konfekt fylt med søtt bønnesyltetøy. Forretningene går ikke direkte strykende, og de faste kundene ser mest ut til å bestå av nesevise skolepiker som fniser over hvor muggen Sentaro virker. Han har bedre kontakt med den tilbakeholdne tenåringen Wakana (Kyara Uchida), som sliter med en egosentrisk mor som er mer opptatt av å drikke og flørte med menn enn å ta vare på datteren sin. Sentaro gir Wakana feilvare-dorayakis som ikke er av god nok kvalitet til å selges, men ofte blir jentungens eneste middag. Mens kirsebærtrærne rundt Sentaros kiosk begynner å blomstre får han besøk av en eksentrisk gammel dame (Kirin Kiki), som søker jobb.
Hun heter Tokue, er 76 år og i litt redusert form. Sentaro tviler på at hun vil være i stand til å takle en såpass tung jobb, særlig fordi Tokue ser ut til å ha lettere deformerte hender – og avviser henne høflig. Men så får han smake på Tokues hjemmelagde bønnesyltetøy, som er en åpenbarelse. Sentaro har aldri i sitt liv smakt noe bedre. Den gamle damen er så lykkelig over å få jobben at hun gråter av takknemmelighet. For henne har en livslang drøm endelig gått i oppfyllelse, og hun tropper opp foran kiosken klokken seks hver morgen for å lage bønnesyltetøyet sitt. Tokue hevder å ha perfeksjonert oppskriften i løpet av femti år, og legger all sin sjel i syltetøyet. Hun virker litt i utakt med omverdenen, men i harmoni med naturen; hevder at kirsebærtrærne vinker til henne, og lytter til historiene bønnene forteller henne. Kundene strømmer til kiosken så fort de oppdager hvor smakfulle dorayakiene plutselig har blitt, og gråværsskyene over hodet til Sentaro ser ut til å bli lysere. Dette er allikevel ikke en gourmet-film der folk finner tilbake livsgleden ved å lage delikat mat sammen, i alle fall ikke helt. Både Tokue og Sentaro bærer på sine hemmeligheter, som på forskjellig vis har gjort dem utstøtt og isolert. Rundt halvveis tar «Under kirsebærtreet» en brå vending til helt andre steder, mens filmen utforsker Japans hjerteløse behandling av sine infeksjonssyke. Jo, virkelig.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Naomi Kawase har laget dokumentar er og dypt personlige filmer i snart 25 år, som stadig sirkler rundt mennesker på utkanten av samfunnet. Hun tar ofte i bruk amatører uten tidligere skuespillererfaring, men Kirin Kiki har spilt i film omtrent like lenge som rollefiguren hennes har laget syltetøy. Skolepiken Wakana spilles forresten av barnebarnet hennes. «Under kirsebærtrærne» er akkurat like varsom som tittelen gir inntrykk av, og mer opptatt av å fange opp detaljer enn å vekke sterke følelser. Store deler av historien utspiller seg rund den lille dorayaki-kiosken, og fokuset er på samspillet mellom skuespillerne. Kirin Kiki gjør en veldig varm og sympatisk prestasjon, selv om det er åpenbart at hun i likhet med rollefiguren er i redusert form (Kiki har i flere år slitt med kreft). Det saktmodige fortellertempoet gjør ikke filmen mindre engasjerende, men for all sin shintoistiske filosofering rundt naturens sjelsliv har «Under kirsebærtrærne» fortsatt en veldig tradisjonell «grip dagen og gjør det beste ut av livet»-moral.