Film

Kanskje kommer kongen

Tom Tykwers filmatisering av Dave Eggers bestselgende roman «Et hologram for kongen» surfer stødig på den sympatiske sjarmen til hovedrolleinnehaver Tom Hanks.

Bilde 1 av 4

4

Drama

«A Hologram For The King»

Regi: Tom Tykwer

USA, 2016

De jobbet sist sammen i den vanvittig ambisiøse mastodontfilmen «Cloud Atlas» (2012), som Tykwer regisserte i samarbeid med Wachowski-søsknene – men ambisjonsnivået er litt for lavt i «A Hologram for a King». Filmen sklir diskret inn i det som nærmest har blitt en egen sjanger de siste årene: midtlivskrise-historier om godt voksne menn som drar til eksotiske deler av verden for å finne en ny mening med livet. Et tema som allerede er behørig utforsket i alt fra «Lost in Translation» til «Laksefiske i Jemen». «A Hologram for a King» minner mest om sistnevnte, selv om Tykwer spriter opp filmen med noen friske regigrep. Han starter opp med en livlig, alternativ musikkvideo for Talking Heads-klassikeren «Once in a Lifetime», der den desillusjonerte salgsrepresentanten Alan Clay (Tom Hanks) lurer på hvor det ble av hans «beautiful wife», «beautiful house» og «large automobile» mens han slumrer urolig på et fly til Saudi-Arabia.

Alan er fraskilt, utbrent og sliter med å betale utdannelsen til datteren Kit (Tracey Fairaway). Den siste sjansen til å redde karrieren, økonomien og familiefreden er å selge inn et holografisk kommunikasjonssystem til kongen av Saudi-Arabia, som har høytflygende planer om å bygge et høyteknologisk metropol midt ute i ørkenen i Jidda. Så fort flyet lander er Alan ute av sitt element, og hans glatte salgssjarm er til liten nytte. Han må manøvrere et tungrodd, kryptisk statsbyråkrati, og ser ut til å være skjebnens narr. Hver bidige stol han setter seg på kneler. Hver bidige morgen våkner han for sent fordi hotellets vekkeklokke ikke fungerer – og Alan har dessuten en merkelig utvekst på størrelse med et hardkokt egg midt mellom skulderbladene. Muligens en fysisk manifestasjon av alle problemene han prøver å undertrykke. Uansett ikke en god ide å gjøre et forsøk på å skjære den bort selv, som Alan allikevel prøver. I yngre dager var han en mester i å forenkle livet sitt, nå er alt en tung kamp i bratt oppoverbakke. IT-teamet hans blir plassert i et digert telt ute i Jedda-ørkenen; uten aircondition, trådløs nettforbindelse eller lunsjservering. De befinner seg i gangavstand fra en ensom, elegant skyskraper der Alan hver dag tålmodig tropper opp for å møte statsrepresentanter som konstant befinner seg et helt annet sted. Kanskje kommer kongen en dag, eller kanskje ikke? Og kanskje løsningen på Alans eksistensielle krise er et kjærlighetsforhold til den vakre legen Zahra (Sarita Choudhury)?

«A Hologram for a King» introduserer en flere interessante elementer; en hedonistisk fest i den danske ambassaden, hvordan man holder jevn promille i en nasjon der alkohol er strengt forbudt og hvordan man drar på en date i et område der menn og kvinner helst skal holde avstand til hverandre. Kjærlighetshistorien som gradvis utvikler seg føles allikevel som et sidespor i en film som er full av dem. Mye tid vies også til Alans vennskap med sjåføren Yousef, en eksentriker som digger bandet Chicago og er overbevist om at ektemannen til en kvinne han flørter med planlegger å plassere en bombe i bilen hans. Yousef kunne ha blitt en vandrende klisje om tøysete utlendinger, men er såpass sympatisk og oppriktig spilt av Alexander Black at han ender opp med å bli en av filmens store lyspunkter. Livskrise-metaforene lar seg muligens ikke lirke lett inn i filmen som de gjorde i Eggers roman (litt vanskelig å si, siden undertegnede ikke har lest den), mens referansene til økonomiske nedgangstider, nedskjæringer, kulturkollisjoner, globale nettverk og teknologiske fremskritt røres ikke sammen til en helt velfungerende helhet. Allikevel fungerer filmen på et vis, til stor del takket være Tom Hanks. Han er trolig noen hakk for sympatisk til å spille denne rollen, og er sikkert en medvirkende årsak til at de skarpe kantene i boken er filt ned – men Hanks er aldri noe mindre enn totalt severdig. Som dramakomedie er ikke dette overveldende komisk eller særlig dramatisk, men tilstrekkelig trivelig selskap så lenge det varer.

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen