2
KOMEDIE
«My Big Fat Greek Wedding 2»
Manus & regi: Nia Vardalos
USA, 2016
For fjorten år siden ble «My Big Fat Greek Wedding» en uventet publikumssuksess, som sanket en like uventet Oscar-nominasjon for beste manus – og endte opp som en av de mest lukrative romantiske komediene i verdenshistorien. Siden den gangen har manusforfatter/ hovedrolleinnehaver Nia Vardalos slitt med å gjenskape suksessen. I 2003 prøvde hun å fortsette historien i TV-serien «My Big Fat Greek Life», en fiasko som ble kansellert etter sju episoder. Etter å ha floppet grundig med de romantiske komediene «I Hate Valentine’s Day» (2009) og «My Life in Ruins» (2009) har hun mest dukket opp i gjesteroller på TV, men det er ingen grunn til å syntes altfor synd på Nia Vardalos – som tross alt tjente over ti millioner dollar på «My Big Fat Greek Wedding». Noe som muligens er den fremste årsaken til at hun nå har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i denne grovt forsinkede, og temmelig poengløse oppfølgeren. Heller ikke et kvalitetstegn at filmen er regissert av Kirk Jones, som sist sto bak den ufyselige graviditetskomedien «What to Expect When You’re Expecting» (2012).
Gresk-amerikanske Toula Portokalos (Nia Varlados) har lagt ned reisebyrået sitt på grunn av nedgangstidene, og er tilbake bak disken i den greske restauranten til foreldrene Gus (Michael Constantine) og Maria (Lainie Kazan). I tråd med familietradisjonene er Toula oppslukt av rollen som overbeskyttende mamma til den konstant flaue datteren Paris (Elena Kamporis), og er dypt urolig over at hun vurderer å flytte til New York for å studere. Ekteskapet skranter litt, og de sporadiske forsøkene på å ha romantiske stevnemøter med ektemannen Ian (John Corbett) blir sabotert av den brysomme familien hennes. Midt oppe i alt dette oppdager foreldrene at de takket være en byråkratisk tabbe i Hellas aldri offisielt ble gift, så mamma Maria forlanger at den gamle grinebiteren Gus tar seg sammen og frir skikkelig til henne. Det er et pluss at tittelens store, feite bryllup tilhører familiens eldste generasjon, og at Vardalos ikke har valgt den enkleste løsningen: å gifte bort den syttenårige filmdatteren sin. Det spares trolig til den tredje filmen i serien, skal vi tro avslutningen. «My Big, Fat Greek Wedding 2» gjør et poeng av nedgangstidene i USA, men nevner ikke den økonomiske krisen i Hellas med et ord. Muligens fordi ingen har råd til flybilletter (thanks, Obama!), så alt utspiller seg nok en gang hjemme i Chicago.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Nia Vardalos er en sjarmerende skuespiller som holder seg uforskammet bra til å ha rundet 53, men hun er ikke akkurat en stor komiker. Som manusforfatter lener hun seg nok en gang makelig tilbake på dvaske klisjeer om den greske folkesjelen, til tross for at hun selv er født og oppvokst i Canada. Blir litt som om en Hollywood-regissør med en norsk bestemor bestemte seg for å lagde en film der alle norskamerikanere var fryktelig opptatt av hardingfele, trekkspill, kappleik og gammaldans – mens de ikledde seg nisseluer, gikk på langrenn hver morgen før frokost og levde på en diett bestående av geitost og lutefisk. Hvis jeg var gresk hadde jeg nok blitt en smule irritert over alle de late, etniske stereotypene her, uansett hvor mange av dem som muligens har rot i virkeligheten. Et enda større problem er at disse stereotypene er såpass umorsomme. Varlados legger seg på en oppjaget og manisk tone som gradvis blir mer slitsom, mens bifigurene overspiller uhemmet i håp om å få oppmerksomhet. Vel, det er i alle fall hyggelig å se at den snart 89-årige veteranen Michael Constantine fortsatt er i så god form. Denne bagatellmessige reprisesendingen vil sikkert ha sin appell blant dem som har et nært og kjært forhold til den første filmen – og kan glede seg over å se at hele slekta er samlet nok en gang. Så da får det bare være at rollelista er grådig overbefolket, historien grådig underutviklet og humoren skrekkelig støl. Fansen får sitt, mens resten ser Batman slåss med Supermann.