4
ANIMASJON
«Kung Fu Panda 3»
Regi: Allesandro Carloni & Jennifer Yuh
USA/Kina, 2016
Etter fem år er Po i nok et familievennlig Dreamworks-eventyr, som mer eller mindre er på nivå med de to første filmene i serien. Det betyr at «Kung Fu Panda 3» er lekkert dataanimert i en rekke forskjellige stilarter, energisk iscenesatt, fargesprakende og actionfylt, men Ikke fryktelig minneverdig for oss voksne, og sliter med å vekke den samme entusiasmen som Pixars beste.
Etter hendelsene i forrige film blir kung fu-pandaen Po tildelt den ærefulle oppgaven som læremester, men han takler ansvaret som sensei såpass dårlig at Furious Five-kumpanene blir mørbanket allerede under den første leksjonen. I mellomtida bryter den iltre krigeroksen Kai seg ut fra åndeverdenen, og samler livskraften til Kinas mektigste krigere i magiske jadesteiner. Ifølge skilpaddemesteren Oogways profetier er dragemesteren Po den eneste som kan overvinne Kai, men først er han nødt til å mestre den taoistiske livskraften «Ch’i». Heldigvis dukker det opp en kar som kan hjelpe Po, den biologiske pandafaren Li, som tar med sønnen hjem til en skjult Shangri-La-dal full av likesinnede pandaer.
Herfra blir historien en pastisj på Studio Ghiblis «Pom Poko» og Kurosawas «De syv samuraier», der Po lærer nok en livsleksjon om å tro på seg selv, finne sin indre styrke og leve opp til sitt potensial. Mer av det samme, med andre ord, men «Kung Fu Panda 3» er såpass stilig animert og full av framdrift at gjentakelsene aldri føles direkte støle. Filmen er dessuten spenstig dubbet på norsk av blant andre Steinar Sagen, Øyvind B. Lyse og Nils Ole Oftebro – selv om vi voksne som vanlig vil foretrekke å høre stemmeleggere som Jack Black, Bryan Cranston, Angelina Jolie og Jackie Chan. Begge språkdrakter settes opp på kino her hjemme, i både 3D og flatt format. Så fritt valg. Det ser ut til at dette med 3D endelig har begynt å dabbe av litt, men «Kung Fu Panda 3» er et av unntakstilfellene som faktisk gjør seg skikkelig bra i formatet – med effektive dybdeeffekter som utnytter den elastiske dataanimasjonen på en imponerende måte. De fleste under tretten år burde la seg sjarmere i senk, mens foreldrene smiler litt mer reservert.
