4
DRAMA
«Trumbo»
Regi: Jay Roach
USA, 2015
«Trumbo» tar for seg et mørkt kapittel i USAs etterkrigshistorie, som allerede er grundig utforsket i filmer som «The Front» (1976), «Guilty by Suspicion» (1991) og «Good Night, and Good Luck.» (2005). Den kalde krigens paranoide heksejakt nådde Hollywood allerede i 1947, da granskningskommisjonen HUAC («House Un-American Activities Committee») innkalte ti prominente bransjefolk til offentlige høringer om hvorvidt lumske kommunister hadde infiltrert filmindustrien. Blant dem var Dalton Trumbo (Oscar-nominerte Bryan Cranston), en av Hollywoods mest ettertraktede manusforfattere. I likhet med resten av «The Hollywood 10» nektet Trumbo å samarbeide i disse gapestokk-avhørene, og ble dømt til elleve måneders fengsel for forakt for kongressen. Bare begynnelsen på marerittet. For å statuere eksempler tok den amerikanske høyresiden i bruk akkurat de samme metodene som kommunist-busemennene de fryktet, ved å true politiske motstandere til stillhet, ødelegge liv og svarteliste sine kritikere. Over tre hundre bransjefolk mistet sine levebrød, mange ble ruinert, flere begikk selvmord.
Dalton Trumbo var en av de få heldige, som faktisk kom seg igjennom denne Kafka-prosessen med en slags karriere i behold. Med tanke på det tunge temaet tegner «Trumbo» et høvelig lettbeint og underholdende portrett av denne eksentriske forfatteren, regissert av mannen bak «Austin Powers»- og «Meet the Parents»-seriene. Bryan Cranston fanger opp forfatterens pussige særtrekk, hans forfinede manerer, blyantbart, sigarett i munnstykke og arrogante tendens til å uttrykke seg med et blomstrende språk som får (den fiktive) kollegaen Arlen Hird (Louis C.K.) til å stønne oppgitt: «er du nødt til å si alt som om det skal bli meislet i stein?!». Trumbo kommer opp med en snedig plan for å overvinne svartelistingen, og samtidig skrape sammen et levebrød for familien: ved å spy ut en lang rekke B-filmmanus for lavbudsjettprodusenten Frank King (John Goodman), basert på konsepter som «hei, vi har kjøpt et gorillakostyme». Trumbo skriver disse manusene under en rekke forskjellige dekknavn, skaffer jobber til flere av sine svartelistede forfatterkollegaer, og forvandler hjemmet sitt til en slags svartebørsfabrikk. På veien rekker Trumbo dessuten å spøkelsesskrive manusene til prestisjeprosjekter som «Roman Holiday» og «The Brave One», noe som skaper problemer etter at manusene hans blir Oscar-vinnere. Filmen hopper over en del interessant ting i livsløpet til Trumbo, ikke minst at han fem år før sin død i 1976 debuterte som regissør med kultklassikeren «Johnny Got His Gun» (mest kjent for å danne grunnlaget til Metallica-musikkvideoen «One»), basert på hans egen roman.
Med tanke på at mange gudfryktige amerikanere fortsatt får en rasende ryggmargsrefleks så fort ordet «kommunist» nevnes, er det muligens et smart trekk at «Trumbo» unngår å si noe inngående om hovedpersonens politiske ideologi (og hans entusiasme for Josef Stalin), et vaklende ståsted som var betydelig mer komplisert og feilvurdert enn det filmen våger å skildre. Men som Trumbo selv sa: «alle har rett til å ta feil», og poenget her er uansett ikke forfatterens politiske overbevisning, men hvordan maktmisbruk, egoproblemer og byråkratisk ondskap kan ødelegge liv. Til tross for sin politiske nøytralitet kommer «Trumbo» allikevel opp med mye interessant informasjon, som at den legendariske skuespilleren Edgar G. Robinson (Michael Stuhlbargh) lot seg presse til å tyste på gode venner i kongressen, at en av de store pådriverne i denne heksejakten var den bitre sladrespaltisten Hedda Hopper (Helen Mirren) – og ikke minst den utsøkte ironien i at den republikanske HUAC-formannen J. Parnell Thomas (James DuMont) selv ble dømt for korrupsjon, og endte opp med å avtjene fengselsstraffen sin sammen med de svartelistede manusforfatterne!
Det er dessuten en stor fornøyelse å se øyeblikket Trumbo ydmyket John Wayne (David James Elliott) offentlig ved å påpeke at den patriotiske krigshelten selv snek seg unna militærtjenesten under andre verdenskrig. «Trumbo» er full av snedige detaljer og interessante anekdoter, men favner bredt og er mest opptatt av å underholde. Resultatet minner mest om en vellaget TV-produksjon; som gir oss fascinerende portrett av en komplisert personlighet, som taklet de byråkratiske overgrepene med et lakonisk heltemot fram til sin moralske seier – helt glimrende spilt av «Breaking Bad»-stjernen Bryan Cranston.
