3
DRAMA
«Den danske piken»
Regi: Tom Hooper
England/USA/Belgia/Danmark/Tyskland – 2015
Så synd at «Den danske piken» ikke forteller den historien, men i stedet velger å gi oss en fiktiv gjenfortelling strømlinjeformet for et publikum som er mer fortrolig med respektable, sentimentale kostymedramaer. Viktige temaer skaper som kjent ikke nødvendigvis viktige filmer, og mer enn noe annet føles «Den danske piken» som kalkulert Oscar-åte. Regissert med behersket selvhøytidelighet av Tom Hooper, mannen bak Oscar-vinnerne «The King's Speech» og «Les Miserables» - med fjorårets Oscar-vinner (for «The Theory of Everything») Eddie Redmayne i hovedrollen. Det er et åpent spørsmål om han portretterer tittelens danske pike, eller hvorvidt hun egentlig er den trofaste kona Gerda Wegener (Alicia Vikander). Dette kunstnerekteparet lever som bohemiske kunstnere i København på 1920-tallet; åpenbart forelsket i hverandre og med et sunt sexliv. Men alt forandrer seg etter at landskapsmaleren Einar Wegener (Redmayne) stiller opp som reservemodell for konas portrett av danseren Ulla (Amber Heard).
Etter å ha tredd på seg silkestrømpene vekkes noe opp i Einar, en erkjennelse av at den han er dypt inni seg ikke matcher skallet utenpå. Kona Gerda forholder seg først til ektemannens kjønnsidentitet som en lystig lek der Einars preferanse for kvinneklær blir et rollespill som kan sprite opp samlivet. Alt er bare moro så lenge Gerda kan introdusere Einar til venner som «kusinen» Lili, men moroa stopper så fort hun ser Lili kysse den homofile vennen Henrik (Ben Whishaw). Snart forsvinner Einar i bakgrunnen, mens Lili blir den dominante personligheten, og ekteparet flykter til Paris for å unngå at Einar blir tvangsinnlagt som schizofren.
Her oppnår Gerda stor berømmelse for sine tidsriktige Art Deco-portretter av den mystiske modellen Lili, smertelig klar over at suksessen vokser i takt med ektemannens identitetskrise. Redningen kommer i form av den tyske kirurgen Dr. Warnekos (Sebastian Kock), som kan tilby en kjønnskorrigering i form av en serie eksperimentelle operasjoner. Wegener er mer enn villig til å risikere livet for å føle seg som en hel person, selv om det betyr at Einar må dø for at Lili skal få sjansen til å leve fritt.
«Den danske piken» er basert på en roman av David Ebershoff og er en forenklet og fiktiv beretning om en av historiens første kjønnsskifteoperasjoner. Filmen drar historien litt nærmere virkelige hendelser, men har fortsatt bare sporadiske likhetstrekk til Wegener-ekteparets livshistorie.
Ikke i seg selv et stort problem at «Den danske piken» gjør hovedpersonene et par tiår yngre enn de var i virkeligheten, eller at hendelsene er grådig kondensert. Men Tom Hooper skygger dessuten unna de mer kompliserte sidene av samlivet til ekteparet Wegener, som samtidig kunne ha gjort dette til en så mye mer interessant film. I virkeligheten var Gerda Wegener en åpent bifil bohem, som gjorde seg kjent for sine skildringer av lesbisk erotikk, innledet forhold til elskere av begge kjønn – og angivelig hadde en erotisk tenning av å kle ektemannen opp i kvinneklær. Herr og fru Wegener hadde et åpent ekteskap på en tid da seksuell eksperimentering fortsatt var veldig tabubelagt, men alt sånt er kjemisk renset bort fra filmen. Her er Gerda skildret som en hundre prosent heterofil kvinne, som ofrer alt for å støtte ektemannen – mens Einar Wegener paradoksalt nok blir en totalt kjønnsløs person etter å ha gjenoppstått som Lili. All antydning til sex forsvinner plutselig ut av handlingen, og selv Gerdas nære «vennskap» til Einars hønkete (og totalt fiktive) barndomsvenn Hans Axil (Matthias Schoenaerts) forblir platonisk og kyskt som et kirkemøte. Kan jo ikke risikere å provosere den typen godt voksne publikummere som vanligvis går mann av huse for å se respektable kostymedramaer på kino. Det er en fin grense mellom kommersielt gangsyn og ren feighet, og «Den danske piken» vakler ustødig mellom dem.
Fokuset holdes på det elementet kjernepublikummet trolig har lettest for å sympatisere seg med: en trofast kone som er nærmest selvutslettende i sin lojalitet til ektemannen sin. Det hjelper kolossalt at svenske Alicia Vikander er en så sjarmerende, varm og spontan skuespiller, helt ute av stand til å gjøre noe som ikke føles autentisk. Hun har med rette blitt Oscar-nominert for sitt hjerteskjærende portrett av Gerda Wegener, men av skrullete årsaker som beste kvinnelige birolle – til tross for at hun så åpenbart har en hovedrolle.
Eddie Redmaynes skildring av Einar Wegeners metamorfose til Lili Elbe er overfladisk imponerende, bygget opp av utstudert mimikk og tekniske detaljer, men blottet for indre sjelsliv. Redmayne fanger fint opp hvordan Lili manes opp etter lang tids dvale, og bygges opp ved å studere andre kvinner – særlig i et varmt øyeblikk på et peepshow i Paris. Det er likevel vanskelig å få følelsen av at hans portrett av Lili Elbe er noe annet enn en opptreden, en utstudert imitasjon som bare gir vage konturer av et virkelig menneske. Men der har du problemet med å gi en rolle som dette til en etablert skuespiller, fremfor en ekte transperson som kunne bidratt med personlig innsikt. Du sanker muligens noen Oscar-nominasjoner, men gir samtidig slipp på muligheten til å gjøre noen ekte fremskritt.
Et par tiår fra nå vil forhåpentlig «Den danske piken» gjenstå som like foreldet som AIDS-dramaet «Philadelphia» gjør i dag, i beste fall et velmenende babyskritt på veien til en litt mer tolerant verden. I verste fall en corny etterlevning fra en tidsalder vi helst vil glemme.
