5
DRAMA
«Steve Jobs»
Regi: Danny Boyle
USA/England, 2015
Da Apple-guruen Steve Jobs fikk det ansvarsfulle oppdraget med å holde en tale til avgangselevene på Stanford-universitetet i 2005 var han såpass nervøs at han tok kontakt med manusforfatteren Aaron Sorkin for å få hjelp til å skrive teksten. De hadde allerede hatt sporadisk telefonkontakt i årenes løp, og opparbeidet en gjensidig respekt. Sorkin hadde markert seg med TV-serien «The West Wing», og ville de neste årene bli en av bransjens mest bejublede manusforfattere – i 2011 vant han sågar Oscar for «The Social Network». Steve Jobs endte til slutt opp med å skrive Stanford-talen selv, og Sorkin hevder at han ikke rakk å gjøre så mye mer enn å rette noen skrivefeil. Dette endte uansett opp med å bli en av Jobs’ mest personlige og berømte taler, som starter kort og konsist med ordene: «I dag vil jeg fortelle tre historien fra livet mitt. That’s it. Ingen stor greie. Bare tre historier». Og nå, nesten fem år etter Steve Jobs død har Aaron Sorkin skrevet en film om ham, som består av tre historier fra livet til Jobs. That’s it. Ingen stor greie. Bare tre historier, som utspiller i halvtimen før han skal lansere en ny computer.
«Steve Jobs» sanket akkurat to Oscar-nominasjoner (for beste mannlige hovedrolle, og kvinnelige birolle), men ble snytt for den påskjønnelsen filmen fortjente mest: beste tilrettelagte manus. Jeg mistenker at «Steve Jobs» egentlig sier mer om manusforfatteren enn hovedpersonen, og selv om filmen holder seg høvelig tett opp til biografiske fakta er dette slett ingen biografi. Vi har sett forsøk på det tidligere, med TV-produksjonen «Pirates of Silicone Valley» (1999), Ashton Kutcher-dramaet «Jobs» (2013) og Alex Gibney-dokumentaren «Steve Jobs: The Man in the Machine» (2015). Men dette er noe helt annet. Mer et filmet teaterstykke i tre akter, som prøver å fange opp essensen i Steve Jobs’ forhold til en håndfull nøkkelpersoner i hans altfor korte liv. Første akt: Året er 1984, stedet er Flint Center i California, og scenen er ryddet for Apples avduking av Macintosh-computeren. Bak scenen driver Steve Jobs (Michael Fassbender) teamet sitt til det glade vanvidd. Han er fokusert på å få operativsystemet til å si «hallo» under demonstrasjonen, og går ikke av veien for å true software-trollmannen Andy Hertzfeld (Michael Stuhlbarg) til å få det til.
I kulissene ulmer ekskjæresten Chrisanne Brennan (Katherine Waterston) sammen med Lisa (Makenzie Moss) – den fem år gamle datteren han nekter å vedkjenne seg. Jobs er tilsvarende frustrert over at Time Magazine ikke har kåret ham til årets mann, og akter slett ikke å følge formaningene fra sin markedssjef og personlige Timmy Gresshoppe Joanna Hoffman (Oscar-nominerte Kate Winslet), som foreslår at han for avvekslingens skyld prøver å være rimelig. Ikke det rette tidspunktet for hans gamle venn Steve Wozniak (Seth Rogen) å stikke innom for å mase om at han bør takke Apple II-teamet mens han står på scenen, og neppe rett sted for konsernsjefen John Sculley (Jeff Daniels) å klage over at den kostbare Superbowl-reklamefilmen Ridley Scott akkurat har regissert benyttet skinheads som statister. Innen vi har forflyttet oss til andre akt og 1988 befinner Jobs seg i eksil fra Apple. Han er i ferd med å lansere sin katastrofale NeXT-computer under en konferanse i det fornemme War Memorial-operahuset i San Francisco, mens de samme folka dukker opp i kulissene igjen. Tredje og siste akt utspiller seg ti år senere i minuttene før Jobs deler sin iMac med publikummet i Davies Symphony Hall – og baner vei for en æra som vil gi oss iPhone, iPod, iPad og høyhalset, svart iGenser.
Regissør Danny Boyles filmer har vanligvis en eksplosiv energi drevet av musikk og visuell rastløshet. Han tar i bruk forskjellige formater for å markere de forskjellige tidsepokene: 1984 er skildret i kornete 16mm, 1988 i 35mm, mens 1998 er filmet med digitale kameraer – men sånn ellers retter Boyle oppmerksomheten bort fra seg selv og mot Aaron Sorkins musikalske dialogføring. Sorkin har basert manuset på Walter Isaacsons «Steve Jobs»-biografi, og har dessuten utført lange intervjuer med de fleste gjenlevende personene som skildres her. Apple-medgrunnleggeren Steve Wozniak stilte opp som konsulent under forarbeidet, men scenene vi får se i filmen er stort sett fri fantasi. Tenkte situasjoner som artikulerer ting som trolig forble usagt i virkeligheten, og definitivt ikke ble sagt i minuttene før Jobs gikk på scenen i sine tradisjonelle «Stevenotes». Ingen snakker som folk gjør i manusene til Aaron Sorkin, selvfølgelig. Verden ville ha vært et mye bedre sted hvis vi alle gjorde det, men ikke engang folk med intelligensen til Steve Jobs og Steve Wozniak var i stand til å slenge ut verbalakrobatiske vittigheter og barberbladskarpe observasjoner som dette på løpende bånd.
Store deler av filmen består av lange scener der folk går og snakker like fort, mens de prøver å unngå å gå rett inn i nærmeste vegg, i en stil Sorkin patenterte under «The West Wing»-tida. Sorkin legger heller ikke skjul på filmens teatralske ramme, og lar Jobs på et tidspunkt meta-kommentere hvor påfallende det er at omtrent alle han kjenner har bestemt seg for å fortelle ham noen sannhetsord fem minutter før hver bidige produktlansering. Michael Fassbender er for tida travelt opptatt med å spille Harry Hole i «Snømannen», et eller annet sted i kuldehelvetet i Oslo. Han har få fysiske likhetstrekk med virkelighetens Steve Jobs, og er i besittelse av en jovial sjarm rollen ikke helt klarer å legge lokk på, men han fanger allikevel opp essensen av fyrens skarpe intellekt og kompromissløse perfeksjonisme. Filmen gjør ingen forsøk på å skildre Jobs som en sympatisk person, men skaper sympati ved å fokusere på hans nølende, nærmest motvillige, forsøk på å nærme seg datteren Lisa. Det er et åpent spørsmål om «Steve Jobs» egentlig forteller oss noe om hovedpersonen vi ikke visste fra før, men som en demonstrasjonsmodell for førsteklasses dialogføring og skuespillerkunst er dette en sann fryd fra første til siste sekund.