4
THRILLER
«99 Homes»
Regi: Ramin Bahrani
USA, 2014
Man kan argumentere godt for at forbrytelsene som ble utført av den amerikanske finanseliten var langt grovere enn noe gangsteren Whitey Bulger gjorde, ikke minst fordi de faktisk slapp unna med sin organiserte kriminalitet helt ustraffet. Som resultat ble livene til millioner av mennesker ruinert, mens bankindustrien fylte lommene sine med byttet. Den iranskamerikanske regissøren Ramin Bahrani fordypet seg i den amerikanske finanskrisen, og konsekvensene av boligkrakket i Florida. Det han oppdaget var et system sentralstyrt av særinteresser og ren korrupsjon, der alle gladelig stjal penger fra statskassene mens ruinerte familier ble kastet på gata. «99 Homes» syder av hjelpeløst raseri, og er en skikkelig opprørende filmopplevelse. I alle fall fram til den sklir ut i overtydelige moralleksjoner og lettvinte løsninger.
I en tid der Orlando har langt flere tomme hus enn boligkjøpere er det vanskelig å gjøre et levebrød som håndverker, og Dennis Nash (Andrew Garfield) sliter med å tjene penger. Han er eneforsørger for sønnen Connor (Noah Lomax) og bor fortsatt i barndomshjemmet hos sin mor Lynn (Laura Dern). Uten lønningsposen til Dennis forfaller banklånet, og en dag banker den statsautoriserte eiendomsmegleren Rick Carver (Michael Shannon) på døren, sammen med to politibetjenter og en gjeng med sjauere. Det er bare å beklage, men banken har beslaglagt hjemmet deres, og de må umiddelbart fjerne seg fra eiendommen. Men av hensyn til denne triste situasjonen skal politiet være hensynsfulle nok til å gi familien to minutter til å samle sammen de viktigste eiendelene sine. Resten blir dumpet utenfor huset, og eventuelt kastet om et døgn. Dennis har ikke noe annet valg enn å innlosjere familien på et lurvete hotell i et dårlig nabolag, som allerede er fullt av familier som har havnet i samme situasjon. De er ikke akkurat alene. 5,6 millioner amerikanere er blitt kastet ut fra hjemmene sine etter finanskrisen. For Rick Carver er dette ren rutine, for Dennis Nash en traumatisk krisesituasjon. Tilfeldigheter fører de to mennene sammen, og Carver tilbyr Dennis en ekstrajobb. 250 raske dollar for å bokstavelig spa dritt i en beslaglagt leilighet, som de tidligere eierne forlot i sinne etter å ha sabotert kloakkanlegget. Dennis utmerker seg med sin høye arbeidsmoral, og blir raskt Carvers nærmeste medhjelper. Kanskje han er interessert i mer arbeid, av den mer moralsk fleksible typen?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dennis blir tilbudt betydelige pengesummer for å hjelpe Carver med å snyte myndighetene. Hvis hele statssystemet er korrupt og alle stjeler, hvorfor skal ikke de ta sin bit av kaka? Dennis kan etter hvert tjene tilstrekkelig med skitne penger til å få tilbake barndomshjemmet sitt, men bare hvis han er villig til å manne seg opp og gjøre det som trengs. Og snart står han der, på trappen til en fortvilet familie som er i ferd med å kastet ut fra hjemmet sitt, og sier akkurat de samme ordene Carver fortalte ham. «99 Homes» føles totalt autentisk i sin skildring av hjelpeløsheten og raseriet som kommer i møtet med et sosiopatisk byråkrati. Alle detaljer stemmer, og de ubehagelige scenene med gråtende familier som kastet på gata er så realistiske at de føles dokumentariske. Det hjelper også veldig at Andrew Garfield er en sånn sjelfull skuespiller, med en enorm kapasitet når det gjelder å skildre selvforakt, skamfølelse og dårlig samvittighet. I en dårligere film hadde det vært lett å gjøre Rick Carver til en diabolsk Faust-figur: en stereotypisk, jappete slimskurk av den typen Ben Affleck har en lei tendens til å spille i lavsesongene. Heldigvis er regissør Ramin Bahrani mer opptatt av nyanser, og Michael Shannon er en så uforutsigbar, eksentrisk og karismatisk skuespiller at Rick Carver aldri blir direkte avskyelig.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Bare en pragmatisk lurendreier med et veldig kynisk livsfilosofi og velkalibrert oppholdelsesdrift – og mye av det han sier er ikke direkte feil. Carver er ikke problemet, bare et symptom på en total svikt i USAs økonomiske styresett. Hvis myndighetene ødelegger liv mens finanseliten utnytter smutthullene, hvorfor skal ikke da vanlige arbeidsfolk gjøre sitt for å snyte staten? «99 Homes» ser ut til å si at det virkelige problemet er systemisk: at statlige overgrep skaper en sydende forakt som blir en grobunn for korrupsjon. Filmen er opprørende og totalt engasjerende så lenge den holder seg til faktiske forhold, og ikke like vellykket etter at den prøver å hamre inn moralleksjonene sine med lettvinte overdrivelser. Alt blir frustrerende svart-hvitt mot slutten: der moralske veivalg plutselig har krystallklare konsekvenser og hovedpersonen nærmest tvinges opp i et melodramatisk hjørne. Synd, for før den tid gir «99 Homes» en stemme til en stor gruppe mennesker som vanligvis ikke blir hørt i amerikansk film, og retter søkelyset på temaer som ikke kan sies å være av den mest salgbare typen. Til sjuende og sist bør vi kanskje tilgi Ramin Bahrani for hans ønske om å presse inn sin egen moralkodeks i en totalt amoralsk verden. På film kan man i det minste late som om det er en slags balanse i universet. Ute i virkeligheten kan menn som Rick Carver ende opp som presidentkandidater.
