5
DRAMA
«Dheepan»
Regi: Jacques Audiard
Frankrike, 2015
Framfor å denge oss i bakhodet med polemikk plasserer filmen oss i en livssituasjon vi aldri ellers ville ha noen forutsetning for å virkelig skjønne. Gullpalme-vinneren «Dheepan» er nok et gripende drama fra regissøren av publikumsvennlige prisvinnere som «Mitt hjertes tapte slag» (2005), «Profeten» (2009) og «Rust og bein» (2012). Preget av den samme autentiske detaljrikdommen, troverdige personskildringer og psykologiske intensiteten.
Jacques Audiard er opptatt av folk på utsiden av samfunnet, særlig menn som bærer på mye raseri og uttrykker følelsene sine med stump vold. Tittelfiguren i «Dheepan» viser seg å passe høvelig bra inn i denne profilen, selv om han har lengre lunte enn de fleste. Dheepan (Jesuthasan Antonythasan) har mistet familien under borgerkrigen i Sri Lanka, inklusive kone og barn. Vi får en anelse om at han var en viktig skikkelse i separatistbevegelsen Tamiltigerne, før de ble beseiret av regjeringsstyrkene. Men nå har Dheepan brent likene av sine medsoldater, gitt opp kampen og kastet uniformen på bålet. Han har en naturlig autoritet som må undertrykkes som flyktning til Frankrike, mens han krysser grensen med et falskt pass og en falsk familie. Yalin (Kalieaswari Srinivasan) gir seg ut for å være Dheepans kone, den foreldreløse niåringen Illayaal (Claudine Vinasithamby) deres datter. Etter en tid som gateselgere får «familien» innvilget asyl, og flyttes til den belastede blokkjungelen Le Pre-Saint-Gervais i utkanten av Paris.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
En nedslitt drabantby styrt av kriminelle gjenger, som selger dop i oppgangen og har bevæpnede vakter plassert foran inngangene. Her innlosjeres den tamilske «familien» i en portnerbolig, mens Dheepan får jobben som vaktmester. Ingen av dem snakker fransk, men Illayaal lærer raskt og de gjør alle sitt beste for å tilpasse seg en helt ny verden. Dheepan er ikke urolig over gjengmedlemmene, han har bred erfaring med betydelig farligere «lømler». Yalin får seg jobb som hjemmehjelp for en dement pensjonist, overveldet av en betaling på hele 500 euro i måneden. Men så kommer slektningen Brahim (Vincent Rottiers) tilbake etter en tid i fengsel, og tar sin rettmessige plass som leder for det kriminelle miljøet i borettslaget. Det tar ikke lang tid før skuddvekslingene starter, og plasserer alle beboerne i fare. Ikke noe nytt for flyktninger fra Sri Lanka, og en ubehagelig påminnelse om alt de prøver å flykte fra. Dheepan gjør sitt beste for å holde en lav profil, og får for en flyktig stund følelsen av å leve et helt vanlig familieliv. De kan ikke unngå å tilpasse seg rollene de er blitt tildelt, og følelsesmessige familiebånd knyttes til tross for at de knapt kjenner hverandre. Men alt er bare en illusjon og kan bryte sammen på et øyeblikk. Truslene kommer ikke fra de stedene vi forventer, i alle fall ikke til å begynne med. Yalin har en dragning til gjenglederen Brahim, og selv om de ikke snakker samme språk forstår de hverandre på et vis. Vi får en klar fornemmelse at Dheepan er en mann som ikke bør undervurderes, og er langt fra like harmløs som alle ser ut til å tro. Han er tross alt en kriger, og en traumatisert trykkoker som kan eksplodere når som helst.
De tre hovedrolleinnehaverne gjør alle så troverdige, nyanserte prestasjoner at det er lett å tro at de er velkjente skuespillere i hjemlandet. Men nei, de er alle uerfarne nykomlinger, plukket ut fra en auditionprosess som inkluderte over to tusen håpefulle. Jesuthasan Antonythasan deler mange fellestrekk med rollefiguren sin, og var selv en barnesoldat i Tamiltigerne før han flyktet til Frankrike. I motsetning til Dheepan er han i dag en anerkjent forfatter og politisk aktivist.
I likhet med Jacques Audiards tidligere filmer går ikke «Dheepan» de retningene vi forventer, og voldsomhetene mot slutten står i sterk kontrast til resten av filmen. Jeg tror ikke så mange hadde trodd at et velobservert, dempet drama om en innvandrerfamilie vil ende i et brutalt klimaks som minner om en blanding av «The Raid» og «Taxi Driver». Sånne abrupte stemningsbrudd er ikke noe nytt for Audiard, som ofte har det med å sjokkere oss på den måten. Jeg vet ikke helt om hans status som «Frankrikes svar på Scorsese» er særlig treffsikker. Som regissør lager Audiard helt andre type filmer, med helt andre referansepunkter. Allikevel ingen tvil om at Audiard på sitt vis er en mester som fortjener den samme respekten.