4
KOMEDIE/DRAMA
«Mistress America»
Regi: Noah Baumbach
USA, 2015
Noah Baumbach har sannelig blitt produktiv etter at han slo seg sammen med sin livs- og samarbeidspartner Greta Gerwig. «Mistress America» er hans andre kinofilm på et halvår, etter «While We’re Young» – og fyren har attpåtil rukket å fullføre dokumentaren «DePalma». Det ser ut til at indie-sjarmbomben Greta Gerwig har tilført mye sukker på Baumbachs syrlige New York-kynisme, og han føles ikke lengre i like sterk grad som det uekte kjærlighetsbarnet til Woody Allen og Todd Solondz. Gerwig og Baumbach fortsetter samarbeidet etter «Frances Ha» (2012), men denne gangen har de ikke latt seg inspirere av den franske nybølgen – snarere av John Hughes og screwball-komediene til Preston Sturgess. Nok et intelligent, sylskarpt og veldig vittig karakterportrett av folk som sliter med å gi slipp på ungdommen.
Vel, hovedpersonen Tracy Fishko (Lola Kirke) har fortsatt denne ettertraktede ungdommeligheten i god behold, selv om hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med den. Tracy er en attenårig litteraturstudent på Bard College i New York, som føler at studietiden er en eneste lang fest der hun ikke kjenner en sjel. Hun finner en kompis i forfatterspiren Tony (Matthew Shear), mest fordi de begge deler skuffelsen over å ha blitt refusert av skolens prestisjefulle, pretensiøse forfatterforening «Mobius Literary Socity». Men snart får Tony en ny kjæreste i sykelig sjalue Nicolette (Jasmine Cephas-Jones), og Tracy sitter igjen alene igjen. I brist på bedre alternativer tar hun kontakt med sine kommende stesøster Brooke Cardinas (Greta Gerwig); datteren til morens forlovede. Hun viser seg å være en stor bylt med rastløs energi, og personifiseringen av en New Yorker sett gjennom øyene til en utenforstående. Fra Tracys synsvinkel er Brooke en eksotisk planet med sterkt gravitasjonsfelt: sofistikert, verdensvant, selvsikker og suksessfull. Og for Brooke er Tracy et speil som reflekterer hvordan hun ønsker å se seg selv.
Hun har hundre baller i lufta på en gang: jobber som interiørdesigner, «Soul Cycle»-instruktør, privatlærer og har store planer om å åpne opp en restaurant ved navn «Moms» med penger fra sin greske investor-kjæreste Stavros. Tracy kan ikke unngå å bli bergtatt av den nye stesøsteren sin, men aner også at Brookes hyperaktive energi- og ambisjonsnivå er drevet av ren desperasjon. Hun har rundet tretti, og nærmer seg den alderen der drømmer ikke lenger jages med entusiasme, men blir forlatt i resignasjon. Mens Brooke mister finansieringen til restaurantprosjektet sitt finner Tracy inspirasjon til en ny novelle, og alt kulminerer under en kjøretur til Connecticut sammen med Tony og Nicolette. Målet er å vrenge penger ut av Brookes tidligere bestevenninne/nåværende erkefiende Mamie Clair (Heather Lind), som giftet seg med hennes søkkrike ekskjæreste Dylan (Michael Chernus), stjal huskattene hennes – og attpåtil rappet Brookes idé om å produsere blomstrede T-skjorter, som Mamie deretter solgte for en formue til kjeskjeden J. Crew. På tide å få sin del av kaka.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Rundt midtveis sklir alt ut i en bred farse, som til tider blir en i overkant gjøglete kammerkomedie – men «Mistress America» er så proppfull av vittige replikker og velobserverte øyeblikk at filmen lett slipper unna med faktene. Greta Gerwig har skrevet en usedvanlig saftig rolle til seg selv, som hun selvsagt takler med glans. Brooke er en selvfokusert posør som er så full av bullshit, selvhevdende tåkeprat og høytflygende planer at hun lett kunne ha blitt helt uutholdelig, men Gerwig spiller henne med så mye sårbarhet, eksentrisk sjarm og nevrotisk usikkerhet at hun ender opp med å bli ganske elskelig i all sin ufokuserte utilstrekkelighet. «Mistress America» vil muligens føles en smule bagatellmessig for dem som forventer seg en ny «Frances Ha», og jeg vet ikke hvor mye lengre Noah Baumbach vil kunne melke denne patologiske lengselen etter å være ung igjen. Dette er allikevel en skarp, smart og ofte skikkelig morsom skildring av menneskelige svakheter som er ferdig fortalt på økonomiske 85 minutter. Akkurat lenge nok for en liten historie som dette.
