3
DRAMA
«The Visit»
Regi: M. Night Shyamalan
USA, 2015
En humoristisk found footage-grøsser skapt av M. Night Shyamalan? Høres jo ikke særlig lovende ut i det hele tatt. Denne fyren har beveget seg stadig lenger ut på viddene, og det har gått rundt femten år siden han regisserte sin siste severdige film («Unbreakable»). Jeg vil ikke påstå at «The Visit» representerer et skikkelig comeback, men dette er i det minste et respektabelt forsøk på å vende tilbake til røttene. Shyamalan investerte angivelig hele honoraret sitt fra kalkunen «After Earth» inn i denne selvfinansierte lavbudsjettproduksjonen, så noe godt kom det i alle fall ut av det Will Smith-mageplasket. Han var angivelig lei av å miste den kreative kontrollen over filmene sine, så «The Visit» er på godt og vondt hundre prosent ublandet Shyamalan. Denne gangen gir han slipp på sin selvhøytidelige tone og utstudert kontrollerte kameraføring til fordel for noe betydelig mindre disiplinert – og mer lekent.
Femtenåringen Rebecca (Olivia DeJonge) og lillebroren Tyler (Ed Oxenbould) skal før første gangen i livet møte besteforeldrene sine, og tilbringe en uke på gården deres i Masonville, Pennsylvania. Moren Paula (Katherine Hahn) kuttet all kontakt med foreldrene sine etter et rasende familieoppgjør før ungene ble født, men har fortsatt ingen problemer med å dumpe avkommet sitt hos dem mens hun drar på en cruiseferie sammen med sin nye kjæreste. Som veslevoksen filmnerd har Rebecca bestemt seg for å lage en dokumentar om sitt første møte med besteforeldrene, i håp om å finne ut mer om hvorfor moren kuttet all kontakt med dem. Doris (Deanna Dunagan) og John (Peter McRobbie) møter barnebarna på togstasjonen med hjemmelaget banner, og virker koselige nok. Men dette ville ha blitt en veldig kjedelig kortfilm hvis ingen verdens ting var galt. Ungene får beskjed om å leggetid er halv ni, og det er trolig best at de låser døren til soverommet. De bør dessuten holde seg langt unna kjelleren, unngå vedskjulet og ikke bry seg om de uhyggelige lydene de hører på natten.
I stil med Shyamalans beste filmer bygger alt seg opp til en liten luring mot slutten, som ikke er forferdelig original – men såpass finurlig i sin enkelhet at den fungerer. Ikke minst fordi han vier såpass mye tid på å villede oss inn i helt andre tankerekker. Det ser først ut til at Shyamalan prøver seg på en gjenfortelling av Hans og Grete, men det viser seg at han er mer opptatt av Edgar Allan Poe enn brødrene Grimm. Fremfor å avslutte alt på høyden velger Shyamalan å runde av med en sentimental prolog om tilgivelse, etterfulgt av en pinlig freestyle-rap, bare for å bevise at de kreative instinktene hans fortsatt ikke er særlig finslipte. Shyamalan redigerte angivelig sammen to helt forskjellige versjoner av «The Visit»: en surrealistisk skrekkfilm, en ren komedie – og den ferdige filmen er en ujevn kombinasjon av begge deler. Barneskuespillerne er på grensen til konstant irriterende og Shyamalan kan ikke beskyldes for å være en stor humorist. Men denne gangen har han i det minste konstruert en film som fungerer i rykk og napp, og serverer noen overraskende bisarre scener – som involverer prosjektiloppkast, en veldig romslig stekeovn, bæsjebleier og tidenes kjipeste runde med Yatzy.