5
DRAMA
«Me And Earl And The Dying Girl»
Regi: Alfonso Gomez-Rejon
USA, 2015
I fotsporene til fjorårets «The Fault in Our Stars» får vi nok en oppvekstskildring om kreftsykdom, basert på nok en bestselgende «young adult»-roman. Denne Sundance-vinneren har alle forutsetninger for å bli en sentimental styrkeprøve, men viser seg å være en skikkelig frisk, sympatisk, sensitiv indiefilm. Tittelens «me» er Greg Gaines (Thomas Mann); en keitete, småsarkastisk student i Pittsburgh som har kommet opp med det perfekte systemet for å overleve high school uten varige arr på sjelen. Han holder seg på distansert godfot med alle de forskjellige klikkene på skolen, skygger unna Gazastripen rundt skolekantinen og unngår nære bånd til noen. For det meste henger Greg sammen med den lakoniske bestekompisen Earl (Ronald Cyler II), en likesinnet filmnerd han på vennefobisk vis foretrekker å beskrive som en kollega.
Helt siden barndommen har Greg og Earl laget små kortfilmer sammen i all hemmelighet: fjollete, oppfinnsomme parodier preget av flaue ordspill som «A Sockwork Orange», «Pooping Tom» og «My Dinner with Andre the Giant». Greg og Earl tilbringer skolelunsjen sammen på kontoret til den kule historielæreren mr. McCarthy (Jon Bernthal), mens de ser Herzog-filmer på YouTube. Gregs møysommelig planlagte strategi for å skygge unna alt som minner om personlig engasjement får en slagside da foreldrene (Connie Britton og Nick Offerman) tvinger ham til å ringe opp Rachel (Olivia Cooke). Hun er tittelens «Dying Girl», som har blitt diagnostisert med leukemi og sikkert trenger litt oppmuntring fra en god venn. Greg har aldri hatt noen særlig kontakt med henne, men lar seg veldig motvillig presse til å ta kontakt med Rachel – som heller ikke helt skjønner poenget. Greg planlegger å suse innom henne en liten stund, klovne litt og si seg fornøyd med det. Isteden knytter Greg den typen bånd han har gjort sitt ytterste for å unngå hele livet. Herfra går slett ikke «Me and Earl and the Dying Girl» de veiene vi forventer.
For det første gjør Gregs subjektive fortellerstemme et poeng av at vi ikke har noen grunn til å være urolige: Rachel kommer til å klare seg helt fint, der er bare omverdenen som behandler henne som en døende jente. For det andre utvikler aldri vennskapet mellom Greg og Rachel seg til noe romantisk. Til det er han altfor keitete og forknytt, mens hun tross alt er kreftsyk og redusert. Isteden blir «Me and Earl and the Dying Girl» noe mye mer interessant, ektefølt og uforutsigbart. Til tider virkelig morsom, til tider oppriktig rørende. Regissør Alfonso Gomez-Rejon har omgitt seg med talentfulle samarbeidspartnere; musikksporet er av Brian Eno og bak kamera finner vi Chan-wook Parks faste filmfotograf Chung-hoon Chung. Han legger seg på en tone som kan minne litt om de tidlige filmene til Wes Anderson, men er mindre utstudert stilistisk og mer opptatt av autentiske følelser. Gomez-Rejons motvilje mot manipulative triks og romantisk melodrama gjør muligens «Me and Earl and the Dying Girl» mindre appellerende for målgruppen, men den har til gjengjeld en god sjanse til bli husket som en klassiker i sin sjanger.
