4
DRAMA
«Stille hjerte»
Regi: Bille August
Danmark – 2014
Å ta en siste avskjed med sine nærmeste er en umulig situasjon, enten døden kommer brått, ulidelig sakte eller er avtalt på forhånd. I Bille Augusts gripende drama «Stille Hjerte» har familien rundt Esther (Ghita Nørby) visst i flere måneder at hun snart vil dø. Ikke skal, men vil. Esther lider av ALS, Amyotrofisk lateralsklerose, en nervesykdom som gradvis vil gjøre henne lammet, frata henne evnen til å snakke og til slutt gjøre henne til en fange i sin egen kropp. Framfor å bli seigpinet i hjel har Esther valgt å ende livet på sine egne premisser. Hun skal invitere sine nærmeste til en siste langhelg, feire en tidlig jul, ta farvel – og deretter skal hun sovne fredelig inn i sengen sin, med hjelp av en overdose medisiner administrert av ektemannen Poul (Morten Grunwald). Familien har gått med på å respektere Esthers siste ønske, men når tida endelig er inne er ingen lenger så sikre i sin sak. Den eldste datteren Heidi (Paprika Steen) ankommer avskjedsfesten først, sammen med ektemannen Michael (Jens Albinus) og den tenårige sønnen Jonathan (Oskar Sælan Halskov). Esthers gamle bestevenninne Lisbeth (Vigga Bro) er på plass, og snart kommer den yngste datteren Sanne (Danica Curcic) i følge med sin ustødige av-og-på-kjæreste Dennis (Pilou Asbæk). Alle er preget av stundens alvor, men gjør et krafttak for å late som om alt er normalt. Bare en helt vanlig familiesammenkomst, akkurat som før.
Søskenrivaliseringen bobler umiddelbart til overflaten: overspente Heidi akter slett ikke å være vitne til at den utagerende lillesøsteren benytter sjansen til å rette oppmerksomheten mot seg selv igjen ved å oppføre seg hysterisk. «Hokus pokus, Sanne i fokus!». Sanne har psykiske problemer, samt et selvmordsforsøk bak seg, og hun har i all hemmelighet allerede bestemt seg for å tilkalle en ambulanse så fort moren gulper ned medisinene. Mest fordi hun ikke orker tanken på å takle problemene sine uten mamma som livbøye. Heidi kan heller ikke fordra søsterens upålitelige kjæreste Dennis, en glad laks med sans for sterke røykevarer, som har en lei tendens til å stikke av så fort det oppstår problemer. Den første kvelden forløper i anspent tilforlatelighet, med tomme høflighetsfraser («vi har i alle fall vært heldig med været») og påtatt vennlighet. Treet er allerede pyntet, og neste kveld feires en tidlig julaften. Familien spiser en festmiddag, synger «Deilig er jorden», går rundt juletreet. Drikker vin, ser på gamle bilder, mimrer og har det koselig, tross alt. Røyker en joint sammen for første og siste gang, en fredspipe som ikke gjør den indre uroen mindre. «Stille hjerte» ble tidligere i år tildelt Bodil-prisen som beste danske film, den tredje gangen Bille August har mottatt utmerkelsen etter «Honninghjerte» (1978) og «Pelle Erobreren» (1987). Ja, nesten tretti år siden sist.
August har holdt det gående såpass lenge som filmskaper at det er lett å glemme at han har stått bak noen virkelig fine dramaer i hjemlandet – som i senere tid er blitt overskygget av likegyldige, internasjonale prestisjeproduksjoner som «Åndenes hus» (1993), «Les Miserables» (1998) og «Goodbye Bafana» (2007). Det sier sitt at de tre siste filmene til August ikke engang ble satt opp på kino her hjemme, men som regissør er han utvilsomt best på hjemmebane. La gå at «Stille hjerte» er omtrent like filmatisk som en oppsetning på Nationaltheatret; et intimt og lettere ibsensk kammerdrama som utspiller seg utelukkende rundt familiens landlige herskapshus. August har en helt annen tilnærming til aktiv dødshjelp enn den kinoaktuelle, israelske dramakomedien «Avskjedsfesten», med en lun tone fast forankret i den danske folkesjelen. Tungt stoff, uten tvil, men langt fra så tyngende som man kunne frykte. Bille August er mer opptatt av livet enn døden, og dveler heller på den flyktige gleden enn å velte seg i den evige elendigheten. Sånn sett er han en anti-Michael Haneke. «Stille hjerte» er hans mest ektefølte, velspilte og gjennomført overbevisende film på et par tiår, som takler et vrient tema med mye empati og stille hjertevarme – uten å skli over i lettvint sentimentalitet eller melodrama.