3
KOMEDIE
«Vacation»
Manus & regi: John Francis Daley og Jonathan M. Goldstein
USA, 2015
Både en slags nyinnspilling og oppfølger til Chevy Chase-komedien «Vacation» (1983), som på norsk fikk tittelen «Hjelp, vi må på ferie». Alle komedier måtte jo ha «Hjelp, vi … et eller annet» i tittelen på den tida. Originalen var laget av kremen av den kommersielle amerikanske humoreliten på åttitallet: presentert av satirebladet «National Lampoon», regissert av Harold Ramis og skrevet av John Hughes – som angivelig baserte historien på sine egne opplevelser under en familietur til Disneyland i oppveksten. «Vacation» har hittil fostret seks oppfølgere og avleggere i dalende kvalitet (sju hvis vi regner med årets utgave), tre av dem med en stadig mer uinteressert Chevy Chase, tre av dem sluppet rett på hjemmekino. Toppen to av dem er verdt å se. Undertegnede har fortsatt stor sans for «Christmas Vacation» (eller «Hjelp, det er juleferie» på norsk, naturligvis) – men ellers har disse oppfølgerne vært temmelig begredelige. Årets versjon går tilbake til start, mens familiefaren Rusty Griswald (Ed Helms), sønnen til originalens Chevy Chase, bestemmer seg for å gjenta familieutflukten som gikk så veldig galt i barndommen. I år skal de ikke dra på den obligatoriske, gørrkjedelige hytteturen. I år skal de gjenta pappa Clarks helvetestur til fornøyelsesparken «Walley World». Som Rusty sier i starten av filmen: «This will be a completely new Vacation. This Vacation will stand on it’s own». Løgnhalsen.
Rusty jobber som pilot for et flyselskap som av usagte grunner «fortsatt prøver å vinne tilbake tilliten», og befinner seg helt nederst på rangstigen i sin glamorøse yrkesgruppe. Han har allikevel en trygg jobb i nedgangstidene, og mye tid til å tilbringe sammen familien. Ikke at de setter særlig pris på det. Kona Debbie (Christina Applegate) er lettere utilfreds, og tenåringen James (Skyler Gisondo) er en utilpass nerd med tannregulering og sans for poesi, som blir brutalt mobbet av den sosiopatiske lillebroren Kevin (Steele Stibbins). Han er den typen slamp som synes det er morsomt å kvele storebroren sin med plastposer, og skribler «jeg har en vagina» på gitaren hans med svart sprittusj. Ifølge Rusty er løsningen på familieproblemene å låse dem alle inn i en albansk leiebil i en uke, mens de kjører gjennom USA til den sagnomsuste fornøyelsesparken Walley World. På den måten kan i det minste Rusty gjenoppleve alle traumene han har brukt en mannsalder på å fortrenge. Alt går selvfølgelig akkurat så galt som vi håper på: bilen blir vraket, familiens eiendeler blir stjålet mens de bader i kloakk – og de blir attpåtil jaget av en seksualforbryter i en truck (i en parodi på Steven Spielberg-thrilleren «Duel»). På veien prøver Rusty å vekke familieånden med allsang av Seal-klassikeren «Kiss from a Rose», samt å sprite opp sexlivet med kona. Begge deler med relativt lite hell. Chevy Chase og Beverly D’Angelo gjør et raskt, uinspirert gjestespill mot slutten, mest for å minne oss om at det har gått over tretti år siden første film (og i Chevys tilfelle, minst like mange kilo).
Filmen er krydret med små gjestespill og referanser til den første filmen, men Randy Quaids grisete fetter Eddie avspises bare med en rask replikk i forbifarten – noe som sikkert er en stor konspirasjon utført av «The Star Whackers». Det artigste gjestespillet kommer fra en opplagt Chris «Thor» Hemsworth, som Rustys virile svigerbror Stone Crandall: en verdikonservativ værmann utstyrt med en veldig markant Dirk Diggler-penis. «The Daily Show»-korrespondenten Ed Helms er den femte på rad til å spille rollen som Rusty. En morsom fyr, som gjør Rusty Griswald til et mildere og mer velmenende fjols enn hans frustrerte filmfar Chevy Chase noensinne var. Jeg er allikevel ikke overbevist om at Helms har karismaen til å være midtpunktet i en film som dette, og mistenker at han egner seg best til å spille biroller backet opp av sterkere medspillere. Det er noen artige øyeblikk her, og de fleste av dem involverer Rustys velmenende, men veldig upassende forsøk på å lære barna sine å være tolerante mennesker. Undertegnede lo høyt og lenge over en morsomhet om pedofili (noe som muligens sier mer om meg enn filmen), men ellers er dette langt fra så morsomt som det burde være. Selv om «Vacation» har fått en streng «R»-grense i USA er tonen bare filmstudio-vågal, og i tammeste laget. Det merkes at dette er skrevet/regissert av radarparet bak de tilsvarende middelmådige «Horrible Bosses»-filmene. I likhet med dem har «Vacation» en for lav snittprosent av morsomheter som virkelig treffer, og en overvekt av poenger som ikke fungerer noe særlig bra i det hele tatt. Så i likhet med de fleste familieturer er det i det store og hele en bedre idé å holde seg hjemme.