CANNES (Dagsavisen): Det største stjerneskuddet i Hollywood kommer til Cannes med sin andre Woody Allen-film, «Irrational Man». Her spiller Emma Stone en høyskolestudent som vil redde en alkoholisert og desillusjonert professor fra sitt eget jeg. Historien er klassisk Woody Allen, dialogdreven, mørk, morsom og absurd, med et aldri så lite touch av mord og med to glitrende skuespillere i hovedrollene, Emma Stone og Joaquin Phoenix. Sistnevnte er ikke i Cannes, men Dagsavisen møter Stone på eksklusive Hotel Martinez i dagene før Cannes-pressekonferansen. Hun har på få år gått fra å være et rått komedietalent, til voksne roller i «Barnepiken», «Birdland» og Woody Allens «Magic In The Moonlight» og «Irrational Man».
Engstelige
– Jeg tror ikke jeg kan kalle meg Woodys nye muse etter bare to filmer, men det har virkelig vært en opplevelse. Jeg håper det kan bli flere, sier Stone om det faktum at kvinnelige skuespillere gjerne har det med å bli invitert gang på gang av Woody Allen, som fyller 80 i år.
– Hva har dere felles?
– Vi er begge engstelige. Jeg er på ingen måte så disiplinert og kreativ som han er, som skriver og regisserer en film årlig i tillegg til alt annet han gjør, men vi har samme humor og ler av de samme tingene. Woody er åpen og lett å jobbe med. Tonen i «Irrational Man» var litt annerledes enn i «Magic In The Moonlight» fordi det er en mørkere film.
Sjarmert av Stone
På pressekonferansen to dager senere røper Woody Allen at han ble sjarmert av Stone da hun kom innom kontoret hans for en tid tilbake, men da hadde han ennå ikke sett henne i en film.
– Ikke før jeg så henne da jeg ved en misforståelse zappet innom en av hennes filmer mens jeg sto på tredemøllen. Hun viste seg å være strålende i «Magic In The Moonlight», og da jeg skulle ha en student i «Irrational Man» var hun førstevalg, sier han.
På spørsmål om hvorfor han er så opptatt av mord og kriminalgåter, svarer han at det har kunstnerne alltid vært.
– Det er ikke annerledes i dag. Vi plukker opp avisen og leser om noe forferdelig og det gir deg kanskje moralske kvaler, men dette forferdelige er også utgangspunktet for alle de store romanene, enten det er «Anna Karenina» eller «Sort og rødt». Menn som bedrar, kvinner som har affærer bak mannens rygg, menn og kvinner som dreper hverandre. Disse konfliktene slutter aldri å fascinere oss, og det er det stoffet filmer og litteratur blir laget av.
Gale menn
Emma Stones karakter Jill blir på alle måter betatt av den mye eldre, selvdestruktive filosofiprofessoren. I løpet av deres mange intime konversasjoner finner han en utvei på sin egen ulykke. Han vil myrde et menneske for å gjøre livet bedre for en annen. I hennes øyne er det sjokkerende og moralsk forkastelig, men jo verre det blir, jo større behov har Jill for å redde Abe.
– Tro meg, hvis en mann forteller deg at han er gal, så skal du tro han. Ikke nøl engang, bare snu deg og løp, sier Emma Stone om kvinner som har en dragning til å absolutt ville redde menn som lider.
– Jeg har selv vært der, og håper jeg ikke kommer dit igjen, men det gjelder menn også. Det er mange menn som tror de er guds redningsplanke til kvinnen, sier Stone til Dagsavisen.
Livredd
– Hvordan var det å spille mot en så kompleks skuespiller som Joaquin Phoenix?
– Jeg har aldri vært så redd for å spille mot noen i hele mitt liv. Jeg var livredd, virkelig. Han er ikke menneskelig. Jeg så ham i «The Master» og tenkte at det der, det er ikke skuespill, men i så fall hva er det? Han er så til stede og levende og rå, og det er en av de største skuespillerprestasjonene jeg har sett. Jeg har alltid elsket han i hva han enn har gjort, så ja, jeg var redd, samtidig var han en av de viktigste grunnene til at jeg ville ha denne rollen.
– Kan du si at du har lært noe av ham som skuespiller?
– Bare det å se på ham var lærerikt! Det er skuespillere jeg kan si at ja, det og det kan jeg lære, men så har du skuespillere som bare slår deg i bakken. «Å ja, du er på det nivået ja, hvordan kommer man seg dit tro?» De bare eksisterer, og der er Joaquin. Men det var bare å kaste seg ut i det og spille inn scenene, sier Stone, som røper at Woody Allen aldri forklarer bakgrunnen for karakterenes gjøremål.
– I en scene måtte jeg ri på en hest. Alt Woody sa var «Er du redd for hester? Synd for deg fordi du skal ri på en hest». Og han er også redd for hester og ville nærme seg hestene under innspillingen, men jeg har aldri sett ham le så mye som da jeg tvang meg selv opp på hesten.
