3
FAMILIEFILM
«Eventyret om Askepott»
Regi: Kenneth Branagh
USA – 2015
Selve nullpunktet for all verdens prinsessedrømmer. Årets gjenfortelling hopper på bølgen av moderniserte eventyr, som ser ut til å ha startet med Tim Burtons «Alice i Eventyrland» og har fortsatt mye lenger enn den burde. Før dette har vi bl.a. fått «Snow White and the Huntsman», «Mirror Mirror», «Red Riding Hood» Tornerose-varianten «Maleficent», og etterpå får vi bl.a. «Into the Woods», samt oppfølgerne «Alice In Wonderland: Through the Looking Glass» og «The Huntsman». I motsetning til alle disse er imidlertid ikke «Eventyret om Askepott» modernisert i det hele tatt, rent bortsett fra dataeffektene. Regissør Kenneth Branagh holder seg overraskende tett opp til kildematerialet, og gjenforteller eventyret på en veldig trofast, tradisjonell måte. Noe som bare understreker hvor totalt ute av sin tid «Askepott» er, hvor forferdelig foreldet kvinnesyn dette eventyret har – og hvor lite nytt Branagh klarer å tilføre det.
Så det var en gang en harmonisk liten gladjente ved navn Ella (Eloise Webb), som vokste opp i verdens lykkeligste, mest Jane Austen-aktige famille. Men så dør den vakre mammaen (Hayley Atwell), mens pappa (Ben Chaplin) synker inn i en dyp depresjon. Etter at Ella har blomstret opp til en engelsk rose (nå spilt av «Downton Abbey»-kjenningen Lily James) finner pappa seg ny kone i Lady Tremaine (Cate Blanchett). En vulgær, bitter streber med to avskyelige døtre (Sophie McShera og Holliday Grainger). Ella prøver å leve etter mammas motto «have courage and be kind», men den onde stemoren og hennes to mini-hekser gjør det sannelig ikke lett. Etter at pappa dør av «sykdom» tar Lady Tremaine over hele huset, plasserer Ella i eksil på loftet, og gjør henne til en underkuet slave med den slemme kallenavnet Askepott. Heldigvis har den evige optimisten Ella noen dataanimerte husmus som venner, og sjarmerer kongerikets kjekke prins («Game of Thrones»-veteranen Richard Madden) under en rask ridetur. Alle elementene er ellers på plass: det kongelige ballet, den snille feen (Helena Bonham Carter), gresskaret som forvandles til en vogn og en glass-sko som etterlates kokett på trappene til slottet. Det taler absolutt til filmens fordel at folk ikke bryter ut i umotivert sang hvert femte minutt, og til filmens store bakdel at den er totalt blottet for humoristisk sans.
Kenneth Branagh er en mann med mange talenter, men han kan ikke beskyldes for å være en moroklump. De sporadiske forsøkene på gjøgling i filmen føles bare pinlig: og er godt representert der en fet dame prøver Askepotts glass-sko, og alle kongens menn besvimer av stanken fra føttene hennes. Et imponerende flaut øyeblikk i en film som ellers er altfor dannet og smakfull til å etterlate noe sterkt inntrykk. Greit nok at dette med eventyrprinsesser er en like stor merkevare for Disney som Tingeling og Mikke Mus – men det føles temmelig forskrudd at man i 2015 lager en film der en pikes største drøm fortsatt er å finne en eventyrprins. «Eventyret om Askepott» er en ironifri sone, som ser ut til å være så forelsket i dette gammeldagse universet at man nesten mistenker at Kenneth Branagh har en rosa eventyrkjole og tiara gjemt dypt inne i skapet sitt. Teknisk sett er dette en elegant produksjon med et overdådig set-design, og Cate Blanchett finner noen interessante, såre nyanser i den slemme stemoren. Sånt er muligens tilstrekkelig for publikummere som bare ønsker å se en kostbar gjenfortelling av et eventyr de har hørt tusen ganger før. Det er tvilsomt om denne utgaven av Askepott noensinne vil konke ut den tsjekkiske nøttefavoritten som en stor juleklassiker her hjemme, men filmen vil trolig fungere best på TV i romjula.
PS! Høydepunktet kommer før selve filmen starter, med «Frozen Fever». En liten «Frost»-forfilm uten norsk dubbing (hurra!), der isprinsessen Elsa feirer fødselsdagen til lillesøsteren Anna. Under forberedelsene blir Elsa heftet av en ilter forkjølelse, og nyser ut en hær av rampete busesnømenn som herjer og lager leven, mens alle synger en fin fødselsdagssang. En god påminnelse om at denne typen eventyr fortsatt fungerer best som tegnefilm.