Film

Ingen bjørnetjeneste

Ok, vi kan alle ta feil fra tid til annen. Jeg var helt sikker i min sak på at årets moderniserte «Paddington» ville blir en pinlig avskyelighet på linje med «Smurfene» eller «Alvin and The Shitmunks», men tvert imot.

Dagsavisen anmelder

 

4

KOMEDIE/FAMILIEFILM

«Paddington»

Regi: Paul King

Eng./Fra., 2014

Den marmeladefikserte, peruanske bamsen er riktig nok dataanimert - men han synger ikke, danser aldri til plagsom «Hits for Kids»-musikk og promper bare unntaksvis. Og han er fortsatt fordømt koselig. Traileren fikk «Paddington»-filmen til å se ut som et forferdelig overgrep mot den sjarmerende barne-TV-bamsen så mange av oss vokste opp med, basert på barnebøkene av Michael Bond. Det hjalp heller ikke nevneverdig at de første promo-bildene av Paddington var såpass uhyggelige at de ble gjort om til en populær internett-«meme», der den lille bjørnen ble photoshoppet inn i omtrent hver bidige skrekkfilm på kloden. Noe som var moro så lenge det varte, men heldigvis ikke (eller eventuelt dessverre, alt etter som hvordan man ser på saken) representativt for den ferdige filmen. For det hyggelig å kunne slå fast at «Paddington» faktisk er en finfin familiefilm, og at den lille bjørnen ikke er det spor skummel. Bare snill og nusselig. Før han ble døpt etter togstasjonen i London levde Paddington et harmonisk bjørneliv sammen med sin onkel Pastuzo og tante Mary, langt ute i jungelen i mørkeste Peru. Et besøk av den brittiske oppdageren Montgomery Clyde gir bjørnene sans for appelsinmarmelade og en opplæring i engelsk (eller rettere sagt norsk, siden filmen naturligvis er dubbet her hjemme).

Innen bjørnefamilien får virkeliggjort drømmen om å dra på ferie til London blir jungelen rammet av et voldsomt jordskjelv, som leder til en traumatisert hendelse på nivå med øyeblikket «Bambi» mistet moren sin. Så tante Mary sender den lille nevøen sin til London, et høflig paradis der alle beboerne er så hjertegode at de gjerne åpner sine hjem for en hjemløs bjørn. Innen den lille bamsen ankommer Paddington-stasjonen oppdager han at den britiske folkesjelen har blitt mye kaldere. Ingen ser ut til å reagere nevneverdig på en snakkende bjørn med rød hatt, men de aller fleste er skikkelig skeptiske mot innvandrere. Så stakkars Paddington blir bryskt oversett av alle, helt til den hjertegode fru Brown (Sally Hawkins) inviterer ham til å overnatte på loftet i familiens hjem i London. Herr Brown (Hugh Bonneville) setter slett ikke pris på konas bløthjertede veldedighet, og som risikoanalytiker er han klar over at en bjørn i huset øker sjansen for ulykker med over fire tusen prosent. Heldigvis rekker han å oppgradere innboforsikringen før Paddington forårsaker en voldsom oversvømmelse på badet. Ungene Jonathan (Samuel Joslin) og Judy (Madeleine Harris) blir glade i den snille bamsen, på Paddington får lov til å bli boende til de finner et nytt hjem til ham. Målet er å spore opp oppdageren som besøkte bjørnefamilien i Peru, og på veien klarer Paddington å skape mye kaos. Han blir dessuten jaget av den onde dominatrixen Millicent (Nicole Kidman), som akter å stoppe ut Paddington, og stille ham ut på det naturhistoriske museet i London.

Man har unektelig Hollywoodifisert «Paddington» litt, men det britiske særpreget er i god behold - og det er åpenbart at regissør/medmanusforfatter Paul King har laget filmen med oppriktig engasjement, stor respekt for kildematerialet og kreativ frihet. King har tidligere jobbet mye med humortruppen «The Mighty Boosh», og han har krydret filmen med mer eksentrisk humor enn man kan forvente fra en familiefilm som dette. Det hjelper også veldig at filmen er fylt opp med førsteklasses, britiske karakterskuespillere. Peter «Dr. Who» Capaldi dukker som brysom nabo, Jim Broadbent er med som smårar antikvitetshandler og Julie Waters er en husholderske med stor toleranse for sterksprit. Vi kan også skimte komikere som Matt Lucas, Paul King, Steve Oram og Alice Lowe i små biroller. Bortsett fra de usedvanlig stødige dataeffektene (og fraværet av 3D) er filmens største resurs Sally Hawkins, som spiller familiens lettrørte og godhjertede mamma med en sjarm som overlever selv den norske dubbingen. Ungene vil garantert kose seg med «Paddingtons» slapstick-ablegøyer, mens vi voksne kan sette pris på at filmen også fungerer som en fin politisk fabel om innvandring. Så noe for alle aldersgrupper, dette.