Film

En film full av koder

Det er ikke de normale menneskene som forandrer verden.

5

DRAMA/THRILLER

"The Imitation Game"

Regi: Morten Tyldum

England/USA 2014

Hvis vi tar en titt på personene som har gjort revolusjonerende oppdagelser, økt vår forståelse av universet og skapt banebrytende teknologi, så kan ingen av dem klassifiseres som «normale». Og som det stadig sies i «The Imitation Game»: «Sometimes it is the people no one imagines anything of who do the things that no one can imagine». Det sies kanskje en gang eller to for mye i filmen, men dette er en fin moral og en dønn solid film som allerede har sanket en imponerende mengde filmpriser. Utvilsomt en sterk Oscar-kandidat, og en sann historie som virkelig er verdt å fortelle, basert på biografien «Alan Turing: The Enigma», av Andrew Hodges. Dessuten en historie som var ukjent og hemmeligstemplet fram til midten av 1990-tallet, og som attpåtil fortelles av en nordmann. «Hodejegerne»-regissøren Morten Tyldum tar skrittet over i den internasjonale arenaen med «The Imitation Game», men vi vet jo allerede at han er en regissør av internasjonal klasse.

 

Alan Turing (Benedict Cumberbatch) er ikke en mann som på noen måte kan klassifiseres som «normal». Særlig ikke etter de rigide reglene i det britiske klassesamfunnet før, under og rett etter andre verdenskrig. Et matematisk geni med et bryskt, sjarmløst vesen. Ifølge filmen har Turing trolig Aspergers syndrom, og sliter med sosiale koder - men er til gjengjeld uovertruffen når det gjelder å knekke andre koder. Han er også homofil i et sosialt klima der det fortsatt er ansett som en forbrytelse. Så Alan er en mann som er vant til å bære på hemmeligheter, noe som gjør ham til en perfekt kandidat for den britiske etterretningstjenestens kodeknekkergruppe i Bletchley Park. Turings mangel på sosiale antenner gjør ham raskt upopulær blant kollegaene, særlig etter at han kupper rollen som gruppeleder fra det sjarmerende sjakkesset Hugh Alexander (Matthew Goode). Med god hjelp fra Winston Churchill, som senere uttalte at Alan Turing bidro mer til krigsseieren over nazistene mer enn noe annet individ. Turings oppgave er å knekke den tyske marinens Engima-krypteringsmaskin, og han er overbevist om at løsningen ligger i å konstruere en maskin som kan kalkulere fortere enn noe menneske. En Turing-maskin, forløperen til dagens computere. Fint få har den store troen på Turings arbeid, minst av alle mannen som ansatte ham: kommandant Denniston (Charles Dance) - men han finner en alliert i gruppens eneste kvinnelige medlem: Joan Clarke (Keira Knightley).

 

Filmen hopper også fram og tilbake mellom to andre skjellsettende, tragiske perioder i Alan Turings liv: kostskoletida da han som tenåring forelsket seg i medeleven Christopher, og omstendighetene som førte til at han ble dømt til kjemisk kastrering etter en homofil affære på begynnelsen av 1950-tallet. OK, dette er en veldig forenklet beretning om hva som skjedde på Bletchley Park, som hopper over veldig mye og dikter opp en hel del. Morten Tyldum forteller allikevel denne historien med høy integritet; uten å ty til billig publikumsfriereri. Dette er trolig den mest gripende filmen du noensinne vil se om kryssord, kodeknekking, matematiske formler og algoritmer. Man skulle ønske at «The Imitation Game» holdt seg tettere til fakta, og ikke brukte så mye tid på Turings platoniske forhold til Joan Clarke. De scenene som fungerer dårligst er dem som prøver å skru opp dramatikken på en kunstig måte, men den tragiske menneskeskjebnen som driver historien er fascinerende. Benedict Cumberbatch ser ut til å ha spesialisert seg på å spille arrogante, sosialt utilpasse, kompromissløse genier; noe som har gått som en rød tråd gjennom hans tolkninger av Sherlock Holmes, Wikileaks-grunneggeren Julian Assange (i «The Fifth Estate») og selv Khan i «Star Trek Into Darkness». Cumberbatch spiller allikevel på et mye bredere følelsesregister i «The Imitation Game», og gir oss et komplekst portrett av en uutgrunnelig mann. Måten Alan Turing ble behandlet på er avskyelig, og det er rystende å tenke på at han først ble benådet for sine «forbrytelser» i fjor - nesten seksti år etter at han tilsynelatende begikk selvmord.