ACTION
«Frank Miller’s Sin City: A Dame to Kill For»
Regi: Robert Rodriguez & Frank Miller
USA - 2014
Undertegnede var en entusiastisk tilhenger av første «Sin City», da den dukket opp tilbake i 2005. Som stor fan av Frank Millers tegneserier var det imponerende å se en film som så til de grader holdt seg så tett opp til kildematerialet, og som var så visuelt annerledes enn noe annet der ute.
De hyperstiliserte, digitale miljøene ser langt fra like imponerende ut ni år senere, og entusiasmen har dalt betraktelig.«A Dame to Kill For» har dessverre fint lite nytt å by på, annet enn enda mer stil over enda mindre substans. Historiene føles mer endimensjonale denne gangen. Man kan saktens spørre seg om så mange egentlig er interessert i en «Sin City»-oppfølger etter så lang tid. Skal man dømme etter filmens gedigne mageplask på amerikanske kinoer ser svaret ut til å være nei. Hvis filmen hadde kommet for seks, sju år siden, så kanskje. Men etter en rekke utsettelser og forsinkelser har «A Dame to Kill For» mistet sitt momentum og bommer på tidsånden. På ni år har det skjedd mye ute i den virkelige verden, men i Sin City er alt akkurat som før (rent bortsett fra at filmen er i 3D).
En hardbarket hyper-pulp-noir-verden i svart, hvitt og små drypp med farger, der befolkningen enten består av psykopater, horer, voldsforbrytere, femme fatales, gangstere eller ofre. Det er sannelig en kynisk, bitter, hatefull og nihilistisk underverden Frank Miller har skapt her, som han trolig føler seg helt hjemme i. Det er godt mulig at Millers rusproblemer har bidratt til at denne oppfølgeren kommer så sent. Han puslet i alle fall med manuset farlig lenge før Oscar-vinneren William Monahan ble hyret inn for å fullføre jobben.
Miller ser ut til å ha blitt rundt førti år eldre siden den første filmen (han gjør et par raske gjestespill i «A Dame to Kill For» som understreker forfallet bra), og ser ut til å ha skuslet bort de betydelige talentene som gjorde ham til en av åtti- og nittitallets viktigste, mest banebrytende tegneserieskapere. Han vil for alltid ha vår respekt for bl.a. «The Dark Knight Returns», men fortjener slett ikke et evig frikort som manusforfatter og regissør. Vi husker alle «The Spirit». I likhet med den første «Sin City»-filmen deler Miller regioppgaven med Robert Rodriguez, men i motsetning til sist er ikke Quentin Tarantino å spore i «A Dame to Kill For».
Den gode nyheten er at «A Dame to Kill For» fortsatt ser skikkelig stilig ut, og rollelista er befolket av severdige hardhauser. Siden sist har to av skuespillerne i originalen mistet livet (Brittany Murphy og Michael Clark Duncan), mens en rekke andre er byttet ut. Men Mickey Rourke er tilbake i glansrollen som det brutale granittfjeset Marv, Powers Boothe er enda mer demonisk som den korrupte senatoren Rourke og Jessica Alba er spenstig som den desillusjonerte stripperen Nancy Callahan. Vi får nok en samling vingjetter, de fleste utspiller seg før hendelsene i første «Sin City». To av segmentene er skrevet spesielt for filmen, og det første er et av de beste. Her spiller Joseph Gordon-Levitt en eplekjekk gambler med en overnaturlig evne til å vinne, som lider seg igjennom en veldig dårlig dag etter at han lopper den korrupte senatoren Rourke under et pokerspill. Eva Green dukker opp i sin andre Frank Miller femme fatale-rolle etter «300: Rise of an Empire», og tilbringer nok en gang store deler av spilletiden kliss naken. Velsigne henne.
Foruten sine åpenbare gudegaver er Green dessuten en dyktig skuespiller, som jafser i seg denne saftige rollen med et frydefullt flir. Så fort hun forsvinner ut av filmen daler kvaliteten betraktelig, og «A Dame to Kill For» gjør seg ingen tjenester ved å runde av med det svakeste segmentet. Her spiller Jessica Alba den skadeskutte stripperen Nancy, som mistet fotfestet da hennes store kjærlighet Hartigan (Bruce Willis i et raskt gjestespill som spøkelse) begikk selvmord. Hun er en av mange som brenner etter å ta en grusom hevn på senator Rourke, og alt utspiller seg akkurat som vi forventer.
Dårlig planlegging at tre av disse segmentene ender på akkurat samme måte: med et angrep på et toppsikret herskapshus fullt av sikkerhetsvakter, som blir slaktet mens det hvite blodet skvulper rundt i alle retninger som om det var en helt annen kroppsvæske.
Historietrådene er mer forutsigbare, voldsomhetene mindre oppfinnsomme og det hviler en aura av likegyldighet over de hardbarkede replikkene. Jeg vil ikke påstå at «A Dame to Kill For» er en drepende fiasko, for filmen er fortsatt underholdende, stilsikker og til tider velspilt. Men den føles likevel som en skuffelse, og enda verre: den føles unødvendig.