DRAMA
«Heli»
Regi: Amat Escalante
Mexico/Frankrike/Tyskland/Holland, 2013
I «Heli» er narkokartellene allmektige, liv er totalt verdiløse og framtidsutsiktene for en hel generasjon med mexicanere er totalt fraværende. Det beste du kan håpe på er et liv i fattigdom, hard jobbing for luselønn og at du forhåpentligvis ikke blir torturert halvt i hjel etter en lang arbeidsdag. Syttenåringen Heli (Armando Espitia) jobber på den lokale bilfabrikken i Guanajuato, der han tjener et magert levebrød sammen med faren sin. Hele familien bor oppå hverandre i en liten hytte i ørkenen; som kan skryte av å ha innlagt vann og eget kjøleskap. Heli har det siste året vært gift med jevngamle Sabrina (Linda Gonzalez) og de har en liten sønn sammen. Sabrina mangler lysten på sex, og det er sannelig ikke mye plass, tid og anledning for dem å være intime. Enten så er pappa hjemme fra jobb, eller så er Helis tolv år gamle søster Estela (Andrea Vergara) hjemme fra skolen. Den siste tida har Estela skulket skoletimer for å være sammen med sin fem år eldre kjæreste Beto (Juan Eduardo Palacios) som er kadett på militærpolitiskolen. Han tøffer seg og skryter av hvor lett treningen er, men vi ser at Beto sliter med den beinharde disiplinen.
Kadettene trenes opp av en amerikansk drillsersjant, som tvinger Beto til å rulle rundt i sitt eget oppkast. Estela er hans eneste lyspunkt, selv om heller ikke hun vil ha sex og er redd for å bli gravid. Hun ser hjerteskjærende ung ut, selv til å være en tolvåring i en verden der man er nødt til å vokse opp veldig fort. De drømmer om å gifte seg og rømme langt vekk. Det er denne drømmen som driver Beto til å stjele flere pakker med kokain fra en korrupt politikommandant, noe som får alvorlige følger for dem alle etter at han gjemmer dopet i vanntanken hjemme hos Heli. Det tar ikke lang tid før eierne av dopet sparker inn døren, men heldigvis er de veldig forståelsesfulle - og skjønner at alt sammen bare var en tåpelig impulshandling begått av en forelsket tenåring. Alt ender med at de blir gode venner, og bestemmer seg for å sette opp en mariachi-musikal sammen i den lokale fritidsklubben. The End. Nei, det skjer selvfølgelig ikke i det hele tatt. Alt blir veldig mørkt, trist og forferdelig, mens Beto og Heli blir brukt som skrikende pinatas. Nådeløse saker, som er filmet i et område der denne typen voldsomheter er dagligdagse, men «Heli» er iscenesatt på en formell, klinisk, minimalistisk måte som konstant holder oss på en armlengdes avstand.
Det hjelper heller ikke at rollene er besatt av amatører uten skuespillererfaring, som ikke ser ut til å være i stand til å uttrykke noen andre følelser enn apatisk resignasjon. Den visuelle stilen og avmålte tonen er en videreføring av Amat Escalantes forrige film: «Los Bastardos», med laaange tagninger, og dveling på hverdagslige hendelser som plutselig detonerer i brutale voldsomheter. Disse magesterke virkemidlene har (i tråd med intensjonene) vekket en del oppmerksomhet under festivalvisningene av filmen. Vi snakker om penispyromani, drap på nusselig hundevalp og grov tortur med cricketkølle, som er iscenesatt med hjelp av digitale spesialeffekter og heldigvis er fort overstått. For all del, «Heli» er på alle måter en betydelig bedre film enn «Los Bastardos». La gå at sistnevnte var en pretensiøs, påtatt provokativ, sirupsseig og desperat, drepende gørrkjedelig arthouse-film, av den typen undertegnede har fint liten tålmodighet med. Escalante er fortsatt drevet av de samme pretensjonene som hans kompis, kollega og produsent Carlos Reygadas, men denne gangen har han i alle fall en historie å fortelle. Synd han forteller den på en så fordømt kald, distansert og uengasjerende måte.