DRAMA
«American Hustle»
Regi: David O. Russell
USA, 2013
De store Oscar-håpene må jo slippes på kino i tide til utdelingen 2. mars, og «American Hustle» ligger i teten (sammen med «Gravity») med ti nominasjoner. Siden den er regissert av David O. Russell sier det seg selv at skuespillerprestasjonene her er helt fenomenale; «American Hustle» er den andre filmen på over 30 år til å få nominasjoner i alle fire skuespillerkategorier (den første var Russells «Silver Linings Playbook» i fjor). Etter å ha opparbeidet seg rykte for å være en veldig vanskelig fyr å jobbe med, er Russell på få år blitt en av de mest respekterte personinstruktørene i bransjen, som har bygd opp en fast stab av folk han liker å jobbe med. De fleste er med i «American Hustle», en lystig dramakomedie løst basert på ABSCAM-operasjonen som på begynnelsen av åttitallet sørget for at en rekke prominente politikere ble dømt for korrupsjon. La gå at filmen har et så avslappet forhold til fakta at den starter med teksten «some of this actually happened».
På slutten av 70-tallet finner småsvindleren/renserieieren Irving Rosenfeld (Christian Bale) sitt livs kjærlighet i den tidligere stripperen Sydney (Amy Adams). En sjelefrende som deler hans entusiasme for Duke Ellington, kunstforfalskning og tanken på å skape sin egen identitet. De har noen utfordringer å overvinne: for det første er Irving gift. Med den ustabile, frustrerte og veldig uforutsigbare husmoren Rosalyn (Jennifer Adams), og hun akter slett ikke å gi ham en skilsmisse. For det andre blir Irving og Sydney pågrepet av FBI, og tvunget inn i en uoversiktlig dekkoperasjon under ledelse av den opportunistiske spesialagenten Richie DiMaso (Bradley Cooper). En dreven «bullshit artist» med majestetisk permanent og sans for kokain, som har ambisiøse planer om å bygge en felle for korrupte politikere. Alle etiske grenser brytes mens Richie steller i stand et omfattende rollespill for å fange New Jerseys borgemester Carmine Polito (Jeremy Renner) i nettet, med hjelp av en falsk oljesjeik og løfter om å renovere Atlantic City. Synd at Carmine er en sympatisk kjernekar med Elvis-sleik og stor familie, som bare er opptatt av å skape økonomiske oppgangstider i New Jersey. Irving får stadig dårligere samvittighet over dette kaotiske dobbeltspillet, mens elskerinnen Sydney spiller sitt eget spill for å forføre DiMaso. Ingen av dem ser ut til å ane hvor de har hverandre, og ting blir ikke akkurat lettere etter at mafiaen dukker opp for å forlange sin bit av kaken.
Den åpenbare ironien er at svindlerne er langt mer anstendige og samvittighetsfulle enn agentene som konspirerer for å få dem arrestert. Alle lurer alle, og ifølge David O. Russell er hele USA bygd på løgn, selvbedrag og rollespill. I frihetens land kan alle gjenskape seg selv, bli den de aller helst vil være og jage den amerikanske drømmen - så lenge de er villige til å spille spillet. Dette er nærmere Michael Bays «Pain & Gain» enn Ben Afflecks «Argo»; en energisk blanding av fri fantasi og eksplosivt skuespill, krydret med noen smuler fakta. Man har forsøkt å lage film av sirkuset rundt ABSCAM i over 30 år; så det føles nesten litt synd at «American Hustle» skusler bort denne fascinerende historien på såpass mye tullball. Filmprosjektet startet som en seriøst dramathriller som holdt seg tett opp til virkelige hendelser, og manuset (som opprinnelig hadde tittelen «American Bullshit») sto oppført på «The Black List» over de mest lovende, uproduserte manusene i Hollywood. David O. Russell er imidlertid ikke særlig interessert i fakta eller tradisjonell historiefortelling, eller i å følge manuset. For ham dreier alt seg om karakterene, og å sørge for at skuespillerne har fritt spillerom til å leke seg. Noe som er helt greit så lenge du har flere av bransjens dyktigste fagfolk til rådighet. Hovedrolleinnehaverne angriper oppgaven med stor entusiasme, og dette hadde trolig ha blitt en skarpere filmopplevelse hvis Russell hadde snøret dem inn litt.
Det er et stort fokus på komiske frisyrer, grelle kostymer, improvisert dialogføring og digresjoner - men ved å gi skuespillerne så mye alburom har Russell samtidig fått en masse minneverdige scener, som aldri i verden hadde sett dagens lys hvis «American Hustle» var laget med større disiplin. Jennifer Lawrence vant en Oscar for «Silver Linings Playbook» i fjor, og hun får sjansen til å briljere igjen som Irving Rosenfelds overspente kone Rosalyn. Et dypt ustabilt uromoment som stadig spenner ben på ektemannens planer, og i et minneverdig øyeblikk skriker 007-temalåten «Live and Let Die» for full hals mens hun aggressivt rengjør huset ikledd gule gummihansker. Christian Bale er helt ugjenkjennelig her, med avansert hentesveis, ølmage og dårlig holdning. Han gikk opp nesten tjue kilo for rollen, åpenbart fast bestemt på å være den regjerende kongen når det gjelder vektsjonglering uansett hvor mye Matthew McConaughey slanker seg. Dette er fjerde gangen Bale totalt forandrer fysikk for en rolle, etter «The Machinist», «Rescue Dawn» og David O. Russells «The Fighter». Sistnevnte er fortsatt en sterkere film: «American Hustle» er mye mer ufokusert, udisiplinert og selvtilfreds, men å se disse skuespillerne i fri dressur er så til de grader verdt svakhetene. Og selv om det skorter på straight historiefortelling er «American Hustle» så fordømt underholdende, smart og trivelig selskap at det er umulig å føle seg særlig lurt etterpå.