Film

Der ingen kan høre at du skriker

Ah, her har vi en film som minner oss på hvor sterke opplevelser det er mulig å ha på kino!

Dagsavisen anmelder

SCI-FI

«Gravity»

Regi: Alfonso Cuaron

USA, 2013

Det går lang tid mellom hver gang vi får muligheten til å se filmer av et format som «Gravity»: en av årets store oppturer og en fullgod simulasjon av hvordan det føles å være fortapt i verdensrommet. Den mexicanske mesterregissøren Alfonso Cuaron («Children of Men», «Og mora di også») har laget en kommersiell kunstfilm, og en intim overlevelseshistorie i episk skala. Det er sannelig ikke mye som fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som Kubricks «2001: En romodyssé», men når vi skal gjøre opp status vil nok «Gravity» gjenstå som en av ti-årets store sci-fi-filmer. Cuaron har viet rundt fem år av livet til å lage «Gravity», og mye kan sikkert sies om de teknologiske nyvinningene som måtte til for få filmen laget. Ingen tvil om at det er banebrytende øyeblikk her, som vi aldri noensinne har sett maken til - mens selve historien er like minimalistisk som spennende. Det er kanskje en klisjé, men du sitter i helspenn hele veien. Spesialeffektene er skikkelig imponerende, men dette er langt fra noen kald, teknisk øvelse forbeholdt cineaster.

«Gravity» starter med en tretten minutter lang, sammenhengende tagning der noen små prikker i verdensrommet viser seg å være NASA-astronautene Dr. Ryan Stone (Sandra Bullock) og Matt Kowalski (George Clooney). Han er den betryggende tilbakelente veteranen med de morsomme historiene, som beskriver seg selv som «en bussjåfør» mens han leker med sin nye jetpack rundt 650 kilometer over jordens overflate. Ryan er på sitt aller første oppdrag i space, og sliter med å oppgradere Hubble-teleskopet uten å kaste opp i hjelmen sin da ting går veldig, veldig på tverke. Avfall fra en ødelagt russisk satellitt stormer mot romferja, og skaper en katastrofe som strander Ryan og Matt mutters alene i verdensrommet. Uten kontakt med «Mission Control» i Houston, uten noen måte å komme seg tilbake til jorden og med veldig begrenset tilgang til oksygen. Snakk om eksistensiell panikk! Deres eneste sjanse til å overleve er å komme seg bort til Den internasjonale romstasjonen, men det er for å være ærlig ingen stor sjanse. Tyngdekraften er en nådeløs elskerinne.

Noe særlig mer bør ikke avsløres, men veldig mye går veldig galt. Sånn sett kan man trygt beskrive «Gravity» som en skrekkfilm, for dette er isende saker. En stor del er sømløst dataanimert, selv om det ikke er noe man tenker på mens man ser filmen. Skuespillerne jobbet innenfor veldig snevre rammer her, siden de var nødt til å forholde seg til scener som allerede var ferdig animert. George Clooney ser ut til å spille seg selv i en astronautdrakt, mens Sandra Bullock gjør et melankolsk portrett av en skadeskutt sjel som er nødt til å bli født på ny hvis hun skal overleve. Fordi historien er så enkel kan Alfonso Cuaron (som skrev manuset sammen med sønnen Jonas) gjøre den desto mer åpen for tolkning. Her er det små referanser til religion, evolusjonsteorien, samt tidligere space-filmer som «Alien», «The Right Stuff» og «Apollo 13». Liker du å analysere film opp og ned i mente er det sannelig mye å hente i «Gravity», men i motsetning til «2001» fungerer den også perfekt som en ren popkornfilm. Dette er underholdning opphøyd til kunst, eller eventuelt vice versa.

Jeg er ingen uforbeholden tilhenger av 3D-formatet, men hvis det er en film som virkelig bør ses i tre dimensjoner så er det «Gravity». Lange sveipende tagninger av verdensrommet, i all sin mektige prakt, som aldri verden vil komme til sin rett på DVD. Det er sikkert en helt egen følelse å se filmen på enormt lerret i IMAX-format, men det har vi jo dessverre ikke mulighet til å gjøre her hjemme. Er det ikke snart på tide at vi får en skikkelig IMAX-kino i Oslo? Undertegnede er ikke akkurat noen astrofysiker, men det er lett å se at Cuaron har vært nødt til å ta seg noen kreative friheter for å få historien til å henge sammen. I virkeligheten er det for eksempel umulig å bevege seg så raskt i verdensrommet som Sandra Bullock gjør i «Gravity», men dette er tross alt ikke noen dokumentar. Mer en opplevelse enn en tradisjonell film, og en virkelig mektig opplevelse!