KOMEDIE
«Jackass Presents: Bad Grandpa»
Regi: Jeff Tremaine
USA, 2013
At «Jackass Presents» er klistret på begynnelsen av tittelen kan sikkert tolkes av mange som «abandon all hope, ye who enter here», men «Bad Grandpa» er en inspirert blanding av skjult kameramoro, drøye stunts, «road movie» og hjertevarm komedie. Jo, faktisk. Nå som Jackass-karene nærmer seg middelalderen, med avrusning, senskader og kroniske smerter (eller i Ryan Dunns tragiske tilfelle: dødsfall) er det nok en smart idé å ta en pause. Man kan neppe dra dette konseptet så mye lengre enn «Jackass 3D» gjorde (eventuelt «Jackass 4D», men det ville nok blitt i sterkeste laget for oss alle), så nå har frontmannen Johnny Knoxville tatt kontrollen på egen hånd. Framgangsmåten er muligens inspirert av Sacha Baron Cohen-komediene «Borat» og «Bruno», men dette med skjult kamera har jo tradisjoner helt tilbake til 1940-tallet. Du kan for så vidt like gjerne sammenligne «Bad Grandpa» med alt fra Pixars «Up» og danske «Klovn», til alle de rølpete komediene med «Bad» i tittelen. Jackass-gjengen har jo dessuten utført denne typen villmannsstunts siden starten av millenniet, flere av dem med den brunstige bestefarsfiguren Irving Zisman. I motsetning til de andre «Jackass»-prosjektene er det faktisk en historie her, eller i det minste en rød tråd.
Den 86-årige enkemannen Irving (Johnny Knoxville, under en masse sminke) har endelig mistet sin kranglete kone Ellie. Glade dager, helt til datteren Kinmie (Georgina Kates) dumper barnebarnet Billy (Jackson Nicoll) i fanget hans, midt under konas begravelse. Crack-hodet Kimmi skal inn i fengselet på grunn av narkoforbrytelser, og forlanger at Irving overleverer Billy til sin avskyelige far Chuck (Greg Harris). Gubben må dermed kjøre barnebarnet gjennom den amerikanske Midtvesten til pappa Chuck, med liket av den avdøde kona i bagasjerommet og en livstid med snusk å ta igjen. Denne delen av filmen er iscenesatt med skuespillere, foran skjulte kameraer og intetanende stakkarer. Det meste er bare et påskudd for å iscenesette vanvittige stunts, der Johnny Knoxville gjør uanstendige ting ikledd mye latekssminke, mens barneskuespilleren Jackson Nicoll gjør forbipasserende veldig ubekvemme med spørsmål av typen «vil du være pappaen min?». I et av de inspirerte øyeblikkene terroriserer Irving mannlige strippere under en «Ladies Night» i Mississippi, med hjelp av en skummelt lang testikkel. Ellers: grovt hærverk på pingvin, butikktyveri i bukse, bløt bæsj opp etter veggen og alkoholpåvirket herjing i bingohall.
Fun fact: det mishandlede liket av Irvings avdøde kone spilles av Oscar-nominerte Catherine Keener! I kjent «Jackass»-stil ble det spilt inn en masse greier det ikke var plass til i filmen, som vi får se glimt av i en montasje under rulleteksten - sammen med noen artige bakom-klipp. Noe sier meg at det kommer til å bli mye artig ekstramateriale til Blu-ray-utgivelsen. «Bad Grandpa» er jevnt over veldig morsom, men man sitter allikevel igjen med følelsen av at dette kunne ha blitt enda mer moro. For det første er de beste bitene allerede avslørt i trailerne, og for det andre ender filmen med en ide rappet rett fra indie-komedien «Little Miss Sunshine» - der bestefaren Alan Arkin melder barnebarnet Abigail Breslin på en missekonkurranse for småjenter, og ender showet med et strippenummer som sjokkerer småbarnsmødrene. «Bad Grandpa» gjør akkurat det samme, men skrur opp den klamme stemningen noen ekstra hakk - takket være at Billy er en liten gutt i drag, som ter seg veldig tøsete til tonene av Warrants strippeklubb-anthem «Cherry Pie». Den vesentlige forskjellen her er naturligvis at de sjokkerte reaksjonene denne gangen er helt autentiske.
Er du veldig prippen kan det kanskje virke tvilsomt at man involverer en åtte år gammel guttunge i dette griseriet, men Jackson Nicoll ser ut til å ha det kjempegøy hele veien, og bakom-klippene mot slutten understreker at han ble tatt veldig godt vare på. Kjemien mellom Knoxville og Jackson er mye av sjarmen med filmen, og kilden til mye av humoren. I motsetning til «Borat» og «Bruno» ser det ikke ut til at «Bad Grandpa» har noen skjult agenda om å eksponere fordommer i den amerikanske folkesjelen. De fleste Irving og Billy møter på sin lystige vei er velmenende, troskyldige mennesker (omtanken motorsykkelgjengen «Guardians of Children» framviser er direkte rørende). La gå at mange av ofrene deres er grovt overvektige. Knoxville gjør faktisk en bra skuespillerprestasjon her, og gir «Bad Grandpa» en varme som har vært fraværende i de andre Jackass-produksjonene. Det skal bli interessant å se hva framtida har i vente for Jackass-gjengen, og hva de vil finne på videre. Vil vi få en eldrebølge med skatepunksjonister i framtida? Hvis Johnny Knoxville lager en oppfølger om tjue år eller så, kan han sikkert spille Irving helt uten sminke.