DRAMA
«Den grønne sykkelen»
Regi: Haifaa Al Mansour
Saudi-Arabia, 2013
En 10 år gammel jente, Wadjda, ønsker seg sykkel, selv om hun som jente ikke har lov til å sykle. Det skjer i filmen «Den grønne sykkelen», laget av en kvinnelig filmregissør som på finurlig vis har trosset forbudet mot at kvinner arbeider sammen med menn, og på tross av hjemlandets forbud mot kino og film generelt. Likevel er dette de fantastiske omstendighetene rundt den første fullverdige filmen laget i Saudi-Arabia, og i denne sammenhengen er det fullt ut relevant at regissøren er kvinne. Man kan heller ikke fri seg for å tenke at Wadjdas eksemplarisk ærgjerrige trass har sitt utgangspunkt i en ung filmglad jentes drøm om en dag å kunne lage film selv.
Haifaa Al Mansour er nå en på alle vis voksen filmskaper som nylig besøkte Film fra Sør-festivalen i Oslo og fortalte sin historie. Blant annet om hvordan hun omgikk loven mot å arbeide med menn ved å sitte inne i en bil, atskilt fra resten av filmcrewet, og gi instrukser til skuespillere og stab gjennom TV-monitorer og walkietalkie. Denne tungvinte måten å skulle lage film på forringer på ingen synlig måte resultatets kvaliteter. Det er et solid stykke arbeid, med et vakkert og personlig filmspråk, åpent filmet og vinklet, med sterkt søkelys på de mellommenneskelige relasjonene og hverdagsdramatikk, og hvor tenksomheten og undringen ligger i det usagte og i det forbipasserende. Likevel ser man begrensningene om man vet hva man skal se etter. Innendørsscener og lukkede gatescener er mange, og panoramabildene inneholder ikke vesentlige menneskelige identitetspunkter. I stedet skaper Al Mansour dette nære og iakttakende, og ikke minst deltakende møtet med Wadjda (sikkert formet av skuespilleren Waad Mohammed), moren hennes, venninnene og skolen gjennom scener som tar opp i seg det emosjonelle og fryktsomme. Slik er åpningsscenen like nydelig som den er effektiv, når et helt kor med jevnaldrende jenter synger og en av dem identifiseres for seeren gjennom skoene under de svarte vide klærne. De er ikke svarte og anonyme sko som hos de andre, men fillete og lysende blå Converse, et vestlig identitetssymbol så godt som noe. I en annen scene leker de ute på gaten da en av jentene sier at de må trekke inn før de får øye på mennene. For hvis de ser mennene, ser også mennene dem, og alle respektable jenter skal vike for mennenes blikk. Det er ikke vanskelig å gjette seg til hvem av dem som fortsetter å leke i gata.
Slik, gjennom små korte blikk like mye som i den klare talen, gjenspeiles kvinneperspektivet tydelig i filmens tematikk og estetiske utforming. I utgangspunktet handler det om en jente som verker etter å være barn, som har tilgang til vestlig popmusikk, som bærer forbudte kassetter med kjærlighetssanger i veska og som er heialeder for en fotballfanklubb, heller ikke det allment godkjent. Moren nekter henne å samle penger til sykkel, men jenta selv har et mot som nærmer seg det dumdristige i sin kamp for å skaffe penger til det hun ønsker seg aller mest, og oppførselen hennes er mer eller mindre bevisst i opposisjon mot landets strenge regler. Samtidig handler Mansours film om så mye mer, om å religiøse og sosiale brytninger, om å kjempe for sine drømmer og om å stå opp mot dogmene, som i dette tilfeller også inkluderer flerkoneri og de generelle undertrykkende konvensjonene. Og sist, men ikke minst, i en historie som bergtar uavhengig av det forutsigbare og det selvsagte, har Al Mansour skapt et klokt portrett av en modig, snartenkt og framtidsbevisst jente i land der handlingsrommet er lite, men mulighetene åpenbart mange. Det er «Den grønne sykkelen»s blotte eksistens i seg selv et perfekt eksempel på.
Les også: En pionér på sykkel