Britisk mester på Eurodok

Det er ikke mye liverpoolsk over Davies‘ aksent lenger, noe vi er snare til å påpeke når vi snakker med ham på telefon fra England.

– Det var det i grunnen aldri, og jeg aner ikke hvorfor. Jeg har alltid snakket slik det lød på BBC radio i riktig gamle dager, sier mannen som minner mest om en camp kontorist og elsker å spøke med at han gjerne kunne tenkt seg å bli født på ny som Doris Day. Dette er selve essensen av Terence Davies og hans kunst, den skarpe kontrasten mellom fattigdom og vold og det mest estetiske fra amerikanske hollywoodmusikaler.

Poetisk essay

I mars og april er filmer fra hele Davies‘ produksjon blitt vist på Cinemateket, blant dem de selvbiografiske «Distant Voices, Still Lives», «The Long Day Closes» og kortfilmtrilogien «The Terence Davies Trilogy» – alle sammen stilistiske mesterverk.

«Of Time and the City» er Davies første dokumentar og ble laget i anledning av at Liverpool fikk status som europeisk kulturby i 2008. Ikke bare er den åpningsfilmen på Eurodok, den er også månedens film på Cinemateket, og vises flere ganger i løpet av mars. Samtidig har Cinematekene i Bergen, Trondheim og Tromsø viet denne måneden til Terence Davies‘ filmer.

Davies hadde ikke laget film på mange år da han takket ja til å lage film om hjembyen. Betingelsen var at han fikk lage en personlig film. Resultatet er et poetisk essay der filmklipp fra byens historie vises til hans egne kommentarer og opplesing av utvalgte tekster av T.S. Eliot og James Joyce. Det skinner tydelig igjennom at regissøren har lite til overs for byutviklingen.

– Slummen i Liverpool var røff, men jeg elsker byen og gata jeg vokste opp i. Etter krigen ble mange av de gamle edwardianske bygningene revet og erstattet med nye boligfelt som liksom skulle være det nye Jerusalem men ikke var annet enn nye gettoer, sier Davies som flyttet fra Liverpool i 1975.

En betrakter

Helt fra barnsben av har Terence Davies følt seg som en outsider. Det er en posisjon han har fortsatt å innta helt bevisst som voksen.

– Jeg er en betrakter, og har alltid følt at jeg står på utsiden og kikker inn. Og mang en gang har jeg ønsket det annerledes, tenkt hvor mye enklere og lykkeligere livet er på innsiden, med 2,5 barn, stasjonsvogn og en hund som heter Rover, sier han, helt uten snev av ironi.

Fraværet av ironisk distanse er påfallende i hans filmer, spesielt de selvbiografiske som i korte trekk handler om familien, hans voldelige far, religion, filmer og filmmusikk.

– Det er mye humor i Nord-England, folk der har et eget varmt lynne, spesielt kvinnene. Å gå på kino var stort og det var helt alminnelig at folk satt på puben og sang sanger fra tidens musikaler.

– Men religionen ødela tenårene mine. Katolisismen som ble praktisert var veldig streng, nærmest kalvinistisk. Og tyrannisk. Ideen om synd farget hele min bevissthet i mange år. Jeg ba på mine knær til jeg blødde, men fant verken støtte eller lindring, sier Davies.

Mobbingen, erkjennelsen av egen homoseksualitet, og følelsen av å være et utskudd fikk ham til slutt til å ta et oppgjør med kirken.

– Jeg hadde vært i tvil siden jeg var 14. Da jeg var 22 var det nok. jeg hadde nettopp vært til kveldsgudstjeneste da det slo ned i meg: dette er bare løgn. det var en befrielse!

– Hva synes familien din om å få sine liv filmet?

– Søsknene mine har ikke vært begeistret for at jeg utleverte spesielt far og hans vanskelige sinne. Men moren min sa: «Han forteller det slik det var, og det er OK».

Ny film

Bitterheten over årene med motgang da ingen ville gi ham støtte til å lage film er over. Davies er nå i gang med en ny spillefilm. Begeistringen er tilbake i stemmen når han nærmest roper:

– Jeg håper du sitter ned. Det er en ménage à trois, en romantisk komedie!

Eurodokfestivalen

I Filmens Hus/Cinemateket 18.–22. mars.
43 filmer på programmet.
Åpner i dag med Terence Davies' «Of Time and the City» kl. 19.00, fulgt av norske «Psychobilly Weekend» kl. 20.30.
Fokus i år er menneskerettigheter, menneskeverd og musikk.