Film

«120 slag i minuttet»: Liv, død og aktivisme

Et sterkt drama om aidsepidemiens første år og kampen om oppmerksomhet, forståelse og aksept bortenfor dødsfrykten og den sosiale skamfølelsen.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«120 slag i minuttet»

Regi: Robin Campillo

Fra. 2017

Sjelden har et periodedrama virket så vitalt viktig som Robin Campillos «120 slag i minuttet». Ikke det at filmen går så veldig langt tilbake i tid, men hvordan man så på aids og aidssyke mot slutten av 1980-årene er likevel som en annen verden enn det vi opplever av stigmatiserende prosesser rundt hiv og aids i dag. Samtidig blir filmen en påminnelse om hvordan enkelte miljøer og ikke minst enkelte land, fortsatt forbinder aids med tabu, fordømmelse og utstøtelse.

Les også: Gullpalme mot mørk klangbunn

Regissør og manusforfatter Campillo legger store doser hjertevarme i et drama der han tar oss med tilbake til en tid da aidssyke og deres pårørende organiserte seg i en kamp mot myndighetens ansvarsfraskrivelse og en gjennomført farmasøytisk korrupsjon. I et Frankrike der aktivismen har dype røtter, blir kampen for å bli sett, hørt og akseptert transformert til noe nær en krigssone i så vel gatene som på de flotte seminarene og bankettene. Der ble politikere og eksperter stilt til ansvar av organisasjonen ACT UP for hvordan de forholdt seg til en smitte som rammet en del av befolkningen som ble sett på som outsidere – homofile menn, sexarbeidere og andre som på grunn av livsstil eller arbeid ble eksponert for en smitte forbundet med myter og skam.

Les også: – Først etter Charlie Hebdo begynte vi å snakke sammen

Filmen går rett inn i organisasjonens kjerne, i diskusjonene, i kjeklingen, kranglingen og maktkampene, men også i det ungdommelige overmotet som kan minne om dødsforakt – bokstavelig talt – som gir drivstoff til en lidenskap, en kjærlighet og et samhold som fikk dem til å føle seg som kongene av Paris. Det var en og annen dronning også, som Sophie (Adèle Haenel), som går i bresjen for organiseringen og forskningen som etter hvert skal gi dem en stemme også utenfor brusteinene. Sammen med Sean (Nahuel Pérez Biscayart), Nathan (Arnaud Valois) og Thibault (Antoine Reinartz) brenner hun for en sak som Campillos angriper med dokumentaristens virkemidler, ikke minst når det gjelder å formidle kunnskap og sosiologi gjennom filmdramaets mange irrganger. De lange og svært verbale auditoriumscenene der strategier og ideologier meisles ut blir filmens kjerne, men ikke uten at spenningene og dynamikken spinner videre inn i de personlige relasjonene aktørene imellom.

Les også: Akkurat nå er Östlund størst

Virkemidlene til ACT UP er harde og symbolske, som rene blodbad. Blant annet åpner filmen med en demonstrasjon hvor teaterblod flyter i friskt monn på legemiddelkonferanse og folk blir lenket fast og tilsmurt. Det er en aksjonsform som ikke nødvendigvis gir organisasjoner ACT UP økt oppslutning. Det er heller ikke siste gangen ACT UP barker sammen med politi og motaktivister i ideologiske og sosiale klassekamper der lederskikkelsenes engasjement banker taktfast som en technorytme, eller hjerteslag på 120 i minuttet om du vil.

Robin Campillo har vært delaktig i å skrive sentrale franske filmer som handler om dynamikken innen gitte grupperinger eller miljøer, blant dem barndomsvennen Laurent Cantets «Klassen» og hans nye og fortsatt kinoaktuelle «The Workshop». Her er Campillo på egne bein med en historie som har dype personlige røtter. Han var selv militant aktivist i virkelighetens ACT UP i Paris. Flere av hans nære venner døde av aidsrelaterte sykdommer, og særlig ett minne om hvordan han stelte og kledde opp liket av en venn utgjør en av filmens sterkeste scener, i form og gjenklang ikke ulik scenene med Ed Harris i «The Hours». Campillo tar oss med til det aller innerste og det mest nakne i et menneskes liv: Døden.

Les også: «Vokterskene»: Kvinner i krig

I kontrast til den militante aksjonsformen regissøren beskriver gjennom ACT UP, står de ømme, såre og usigelig triste historiene om kjærlighet, fordømmelse og forfall, om de som ble rammet og de som hjelpeløst så på. Tidsånden og den overhengende frykten illustreres blant annet ved at sex blir som å klynge seg til livet, helt motsatt av de solvarme og lyse scenene man for eksempel finner i «Call Me By Your Name», som tidsmessig ikke ligger så fjernt fra mørketiden i «120 slag i minuttet». Symptomatisk nok bidrar begge til at noen av filmårets vakreste sex- og kjærlighetsscener er mellom menn, framstilt med en naturlighet og en konfronterende lidenskap man sjelden opplever på lerretet. Og nettopp konfrontasjonen, enten det er med døden eller med livet, er nøkkelen til Campillos pulserende film, et livgivende menneskelig drama rundt engasjementet for alt som hører livet til.