Gjennom en tematisering av ritualer, det mytiske og det opprinnelige utforsker Carte Blanche fellesskap i sin nyeste forestilling».

Fellesskap ifølge Carte Blanche

«We are here together» er langt fra Carte Blanches verste forestilling. Men det er også en forestilling man kan få enten alt eller ingenting ut av.

 

4

DANS

«We are here together»

Koreografi: Mia Habib og Marcelo Evelin

Med: Carte Blanche

Hovedscenen, Dansens Hus

Tidlig på sommeren kunne vi lese om danserflukt og permisjoner i Carte Blanche, og under Hooman Sharifis kunstneriske ledelse er det kanskje ikke overraskende at det kan bli noen sammenstøt og harde fronter når det kommer til de kunstneriske valgene. Likevel vitner ikke kompaniets nyeste forestilling, We are here together, om et kunstnerisk ensemble i krise. Snarere heller tvert imot.

Forestillingen er satt sammen av to koreografier, Gjallarhorn (av Mia Habib) og The Who of Things (av Marcelo Evelin), og sammensetningen av disse to er et godt valg. De tematiserer begge det opprinnelige, ritualer, mytologi og urkrefter. Og sammen gir de to ulike, men også like bilder av fellesskap, som er forestillingens hovedtema. Koreografiene speiler hverandre og kontrasterer hverandre og er såpass like i uttrykket at det føles som de hører sammen; først ser vi et mørkt univers og så et lyst.

Den første koreografien er altså mørk, og vi ser knapt en kropp i rommet. Danserne har på seg svarte paljettdresser, og skinnet av disse dressene som beveger seg gjennom rommet, er det som skaper størst effekt her. Etter hvert kan paljettskinnet og bevegelsesmønstrene gi assosiasjoner til fisk, til bløtdyr og planter i havet. Man kan også få assosiasjoner til universet, mørket og melkeveien. Men først og fremst blir man var sine egne sanser i møtet med denne koreografien, som i stor grad spiller på fornemmelser og lysets spill i rommet. The Who of Things er mer afrikanskinspirert i sitt uttrykk. Rommet er lyst, og mens den første koreografien tar fokus vekk fra kroppen, fremhever denne andre det, med dansere kledd i tropiskmønstret undertøy. Her er det mange lange strekk av monotone gjentakelser, og det rituelle får stor plass i denne delen. Sammen skaper de to koreografiene et godt visuelt uttrykk for fellesskap, både mellom mennesker, men også mellom menneske og natur og menneske og kosmos.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Begge koreografienes uttrykk minner om det Hooman Sharifi selv har jobbet med med sitt Impure Company. Store sprang i rommet, battles mellom to og tre dansere, lange, gjentakende sekvenser og tilsynelatende enkle bevegelsesmønstre. Dette uttrykket er fascinerende de første gangene man ser det, fordi det bryter med de forventningene man måtte ha til moderne dans. Sekvensene minner mest om stillestående tablåer med et skulpturelt uttrykk, men de kan også fungere meditativt om man lar seg rive med av de stadige gjentakelsene. Likevel: Slik uttrykket er brukt her av de to koreografene Mia Habib og Marcelo Evelin, tilfører det ikke stilen noe nytt, og de to koreografiene er såpass åpne at de kan fylles med alt. Eller ingenting.

Hooman Sharifi har etter at han tok over som kunstnerisk leder for Carte Blanche valgt å utstyre hver forestilling med et magasin med artikler, intervjuer og skjønnlitterære bidrag. Jeg synes det er en god tanke å sette dansen inn i en større samfunnsmessig og kunstnerisk sammenheng. Samtidig er magasinene til forestillingene såpass omfattende at man fort kan velge å distansere seg litt fra det. Det kan forvirre opplevelsen av dansen mer enn det beriker den. Og det tror jeg ingen ønsker.

Forestillingen hadde sin urpremiere under Festspillene i Bergen i mai 2016.