– Nordstrand er et rart sted. Et lykkeland for kjernefamilier, omgitt av Hauketo, Prinsdal og Gamle Oslo, som jo er helt annerledes bydeler, sier Birgit Alm. Romanen hennes handler om en fattig alenemor som på ingen måte passer inn i villa- og kjernefamilieidyllen der.

Fattig alenemor blant rike kjernefamilier

Folk som sier penger ikke betyr noe, har aldri hatt for lite, sier Birgit Alm. Debutromanen hennes handler om en fattig alenemor på «lykkelandet» Nordstrand.

 

– Penger er det viktigste i livet! Når man er fattig, tenker man ikke på annet. Alle som snakker om at «penger kun er et middel, ikke et mål», aner ikke hva det vil si å leve uten. Man blir helt utmattet, sier Birgit Alm til Dagsavisen.

Romanen hennes, «Endelig skal vi le», handler om Elinor, som er alene med en sønn. Sønnen har friplass til Steinerskolen på Nordstrand, derfor har Elinor besluttet å flytte fra Sinsen til «østkantens vestkant».

Det blir en stor overgang. Ikke minst blir det vanskelig å finne bolig. Elinor og sønnen havner først i en bitte liten, maurinfisert hybel med invaderende husvert. Siden i en stor, men ekstremt nedslitt leilighet full av mus, i en villa som står til nedfalls fordi den snart skal rives.

– Den ytre rammen er selvbiografisk. Reisen fra Oslo Øst til Nordstrand har jeg gjort selv. Jeg ville skrive om hvordan det er å være fattig her, hvor alle er rike. Det er noe helt annet enn å være fattig et mer blandet sted, som Sinsen. Jeg havnet i den rønna jeg skriver om, sammen med sønnen min. Det var virkelig ikke bra, det stedet. Men Elinor er ikke meg. Alle episodene er diktet. Og personene. Ingen vil kjenne seg igjen, sier hun.

Les også: Roper varsku om fattige barn

Dyr barndom

En vanlig definisjon av fattigdom er at man ligger seksti prosent under medianinntekten over minst tre år. Medianinntekten i Norge var i 2014 på 478.700 kroner, noe som setter fattigdomsgrensa ved 287.000 kroner. Men definisjonen tar ikke hensyn til bosituasjon eller andre utgifter.

– Det er noe helt annet å være fattig med forsørgeransvar. Det går greit å leve på bare havregryn når man er voksen. Men når man har barn, går ikke det. Dessuten er det noe helt annet å være fattig i et rikt strøk, enn å være det i et strøk der mange er fattige. Ta bare noe sånt som barnebursdager. Det er noe annet med en litt nedpå feiring med beskjedne gaver, enn når det tar av helt med temabursdager mer innleid underholdning, sånn som på Nordstrand. Elinor strekker seg så langt hun klarer, men faller hele tida igjennom, sier Alm.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mislykka klassereise

Hun beskriver Elinors måltid stort sett bestående av billigste brød med first price gulost, eller løk- og potetsuppe til middag. Hennes isolasjon, fordi hun skammer seg over hvordan hun bor og hvor lite hun har. Hun er student med støtte fra Nav, men etter råd fra saksbehandleren der, studerer hun religionshistorie – kanskje ikke er verdens mest matnyttige eller karrierefremmende fag.

– I boka er det åpent. Men dette er kanskje en historie som ikke ender så bra. Historien om en mislykket klassereise. Hvilke jobbutsikter har Elinor egentlig med religionshistorie? Kanskje blir hun saksbehandler på Nav selv. Kanskje ikke, sier Alm.

Les også: Så ulike kan vi bli i Norge

Arbeid, ikke kurs

Hun er ikke videre imponert over Nav.

– Nav er helt fjerne. De driver ikke med arbeidsformidling lenger, kun med kurs og tiltak. Jeg har selv gått et såkalt jobbsøkerkurs via Nav, et såkalt «akademikerkurs», og det var verste svadaen jeg har vært ute for. Man kaster blår i øynene på folk. Når folk er på tiltak, ser det bra ut på statistikken. Selv om tiltakene kanskje aldri fører noe sted. Det er så lett å bli gående i Nav-systemet. Nav burde jobbe mer med arbeidsformidling, for eksempel direkte mot arbeidsgivere for å få dem til ansette folk som har huller i CV-en. Alle er enige om at arbeid er den beste kuren mot fattigdom, men da må det også være mulig å få arbeid, sier hun.

Les også: Den store klassereisen

Tause fattige

Andre tiltak Birgit Alm foreslår, er gratis barnehage og skolefritidsordning for familier med dårlig råd; høyere, behovsprøvd barnetrygd; forbud mot at butikker og restauranter får kaste spiselig mat; mer målretta boligpolitiske tiltak for vanskeligstilte, samt å spre sosialboligene over hele byen i stedet for å legge dem til allerede belastede strøk.

– Fattige er en ganske taus gruppe, i litteraturen og samfunnet. Det har mye med skam å gjøre. I noen faste sammenhenger, særlig rundt jul og i sommerferien, pleier noen å stå fram. Men sakene er alltid like. Elinor gjør altfor å opprettholde verdigheten. For å få til ting. Hun nekter å assosiere seg med de under seg. Nekter å se seg selv som ressurssvak.

Les også: Lei shitstorm rundt Oslo øst

Isolert av pengenød

Selv om Fattighuset på Grønland lokker, med gratis mat, klær og utstyr. Om man bare ikke hadde måttet stå timevis i kø på gata utenfor for å få noe.

– Fattighuset og andre organisasjoner og enkeltindivider som jobber med fattigdomsbekjempelse gjør en fantastisk jobb. All honnør til dem. Men Elinor vil heller sulte enn å få hjelp derfra. Jeg tror det er veldig vanlig at man ikke ber om hjelp. Selv om det må være helt opplagt for alle rundt henne at Elinor er fattig, er selvrespekten viktig for henne. Fasade er så viktig. Det gjør henne ensom, noe som er vanlig. Fattigdom isolerer, siden man så sjelden snakker om den.

Les også: Bekymringenes dalføre