Farida med hjertet i hånden

Siden Farida Bolseth Benounis brøt kontakt med manageren i USA, har hun gjort alt selv. Fram til april i år. Da ble hun signert med norske Indianer. Det kan være hardt å være alene om jobben som artist, manager, publisher og regnskapsfører, medgir hun:

– Herregud, alle har den historien, føler jeg. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere ting. Jeg tenkte jeg skulle si ja til alt, men så hadde jeg ingen plan. Da faller det litt igjennom til slutt.

Farida fra Gjøvik snakker om det å ha en manager utafor Norge, som hun hadde i 2016. Det kan bli problematisk når man jobber på hver sin side av Atlanteren og man er fersk artist. Samme år fikk Farida også oppmerksomhet fra internasjonale musikksider som Billboard og The Fader da hun debuterte med «Solo Ride» og mottok prisen som Årets Forbilde under By: Larm.

Les også: Filmanmeldelse «Domino»: «Norsk» nedtur for De Palma (+)

– Du blir sårbar

– Jeg tror jeg har fått like mange avslag i løpet av to år som en person kan få igjennom et helt liv. Du blir jo sårbar. Det gjør noe med deg, og det går ut over det kreative arbeidet.

Men at hun alltid har gått sin egen vei som artist, er noe hun mener den nye EP-en hennes «Solar Flare» speiler.

– Jeg er imot det sjangerspesifikke. Jeg liker å eksperimentere og bruke ulike stiler å synge på. Jeg en av dem som synes det er kult når store popartister tar en helt ny vei, mens kritikerne lurer på hva i huleste det er de driver med, ler hun fra sofaen i studioet sitt på Fornebu.

– «Solar flare» betyr jo solstorm: Jeg ville gå vekk fra et typisk mellow sound som ikke gjør noe spesielt ut av seg. Jeg har plass til det også, men akkurat nå ville jeg eksperimentere litt. Det er eneste måten jeg kan utvide min kreative horisont på, mener hun.

Farida ved studioet der hun og kjæresten har jobbet med å produsere musikk for andre siden 2016.

– Har for mange låter

I studioet på Fornebu har Farida og kjæresten Rasmus Thallaug, som går under produsentnavnet UNDR, skrevet og produsert låter siden 2016. Låtene pitcher de inn, eller de lager låter på briefs fra artister rundt omkring i verden og sender dem til Asia, Afrika og USA.

– Vi har laga sikkert hundre låter hittil i år, og har fått mange kule muligheter til å pitche inn til store internasjonale artister, sier Farida.

– Jeg har altfor mange låter. Jeg visste ikke at jeg kunne komme til et punkt der det ble for mange, legger hun til.

Hun tror det handler om at hun vil få ut en låtidé så fort hun kjenner at hun har den. Da skal det helst skje innen dagen er omme, og følelsen av den er borte.

– Jeg er veldig utålmodig. Det er ikke bra, det er en dårlig egenskap. Jeg jobber med det hver eneste dag, men jeg vil at folk skal føle den energien jeg kjenner på når jeg lager låta. Det skal oppleves ekte. Haha, det er så klisjé, ler hun.

Les også: Enmetersregelen gir krise for kinoene - ber Raja om hjelp

Ingenting er nytt

Albumet hennes har hun allerede laget planer for. Det kommer neste år.

– Jeg har stor frihet til det jeg vil gjøre. Men i en låtskriverprosess, kan vi også komme innom en fase der man tenker «vil folk like dette her?». Derfor liker jeg ikke å bli forstyrra i løpet av prosessen. Plutselig tok man vekk noe som først føltes riktig, i frykt for hva folk ikke vil like, og like. Mange sier at man blir forma på den måten.

Det er forresten også veldig klisjé å si, kommer Farida på:

– Ingenting er nytt å si i dag. Du skulle ha intervjua meg på 1970-tallet, da hadde jeg sagt mye bra. Men jeg tror det beste å gjøre når man produserer låter, er å gå for det man selv føler for og liker. Hvorfor lage noe som allerede er gjort? I så fall vil jeg prøve å toppe det, sier artisten fra Gjøvik.

M. I. A og Aqua

Farida har en tanke om hvor hennes egen inspirasjon kommer fra.

– Jeg har brukt inntrykk fra Rai og folkemusikk fra Algerie. Pappa er fra Algerie, mens mamma er fra Ålesund. Jeg liker også artister som M. I. A og hvordan hun bruker mye artsy uttrykk i låtene sine, og ble stor av det, sier hun.

M. I. A begynte å lage musikk i voksen alder. Det synes Farida er inspirerende.

– Hun er snart 45 år, og et så stort forbilde. Jeg liker godt at hun blander hiphop, reggae, world music og pop. Jeg liker de som holder på med en veldig særegen stil. Plutselig kommer en tid der det man lager samsvarer med det som er i tida – som Aqua, utbryter hun.

Tankene begynner å svømme tilbake til den syrete estetikken og det blå coveret med det undertegnede tror er verdens grelleste logo. Men Farida tenker det ble pop fordi folk var klare for noe nytt på den tida.

– Det var en mørk periode, der grunge prega 90-tallet. Plutselig kom Aqua fram fra ingenting, med «Barbie Girl». Jeg tror de ble så store fordi det passet med timingen akkurat da. Folk var lei grunge.

Les også: Bokanmeldelse Hilde Østbys «Kreativitet»: Personlig og skjerpet om kreativitetens vesen (+)

«Spotify-gamet»

Selv har ikke Farida problemer med å være kalkulerende hva gjelder sound som passer med tida, når hun lager låter for andre på bestilling.

– Spesielt med tanke på dette «Spotify-gamet» som er nå. Det er det som har tatt over for platebransjen, etter at platebransjen ble borte, sier hun og utdyper:

– Det har kanskje tatt vekk litt av gleden med å lage musikk. Du må havne lister utenom «New Music Friday» for å være mer tilgjengelig, og det er folk som bestemmer disse tingene som du må overbevise. Da er det klart folk kan miste gleden med å lage musikk på en mer autentisk måte.

Les også: Medietilsynet: TV 2 har brutt to av kravene som allmennkringkaster – får avkortet kompensasjon

For opphengt i tall

Farida tror ikke det er sunt å jage etter det å bli stor.

– De store artistene er de som blir fronta på Spotify uansett. Listing går ikke på tilfeldigheter. Sosiale medier har gjort at vi ser for mye på tall i dag.

Hun innrømmer at hun gjør det selv også. Selv om hun ikke vil.

– Jeg tar meg selv i å se på antall avspillinger og statistikk uten at jeg en gang vil det. Men jeg klarer ikke å ikke se på det om jeg legger ut noe. Man blir så opphengt i det der – at noe skal bli populært. Og det er ikke først og fremst målet. Jeg føler jeg lager musikk som folk kan like – hvis det er lov å si, ler hun.

– Men det er viktig å lære seg å bruke håndverket på riktig måte. Jeg og Rasmus pleier å snakke om det, hvordan det var før vi ble lagt merke til, da man bare eksperimenterte og lekte seg. Du lagde det du syntes det var fett. Jeg hadde null begrensninger. Det var deilig, å bare lage det man følte for.

Det er det hun fortsatt prøver å holde fast ved.

– Også har man dager man virkelig ikke føler for noe i det hele tatt. Da går jeg hjem.