Få meg på for faen

TEGNESERIER

Gina Wynbrandt

«Kan noen være så snill å ligge med meg?»

Oversatt av Ingrid Flognfeldt Brubaker

Blokk Forlag

Etter å ha lest Gina Wynbrandts lille, pastellfarga tegneseriebok vil jeg utdype: Hvor kåt kan man være innenfor tegneserieruta og fortsatt være morsom og relevant? Svar: Veldig!

Gina Wynbrandts stil gir assosiasjoner til tenårenes nusselige foto- og tegneserienoveller, fulle av lengtende jenter («Starlet», anyone?). For en dreven popkulturforbruker gir den sikkert også assosiasjoner til subversive fanziners estetikk. Men glem nå de fjonge ordene der, for dette er godt tegnet og fortalt!

Gina er ei kåt, tjukk dame tidlig i 20-årene, og jeg regner med hun er basert på de øyeblikkene da serietegneren selv har følt seg som kåtest og tjukkest, fullstendig karikert. Hun slipper alle sine hemninger om å sikle på nakne overkropper, inkludert dem som er bitte litt for unge for henne. Det avvæpnende ligger i den smått biografiske dagdrømminga og karikaturen. Dessuten i at det ikke bare er Gina og hennes desperate liggelyst som avkles (sic!), det blir også samtidas intense fokus på kjendiser og deres kroppsdeler. Det hele topper seg, bokstavelig talt, i Ginas drømme-online-spill, der hun kan leve ut en uforstilt sult på menn og samtidig være en skikkelig rå dusørjeger som ikke ser seg tilbake. Sjelden har kjedsomhet avstedkommet morsommere dagdrømmer for voksne.

Les også: Spinner på en base av nærintens ungdomskultur og en av Norges styggeste kunstkonflikter (DA+)

Hva er det som gjør at det er gøy? Når Justin Bieber i Ginas drøm bare synes det er «lol» at hun vil ligge med ham, bare han blir over 18? Mens det motsatte, la oss tenke oss en mann i hovedrollen her, hadde det vært gøy? Ikke like mye. For det første er det forløsende at unge jenter beskrives med en overstadig sexlyst og drift til initiativ. Det ser vi jo litt for sjeldent (men de finnes, selvsagt. Også folk som den norske forfatteren Olaug Nilssen*, og amerikanske «Bitchy Bitch»-tegner Roberta Gregory veit at de er like utallige som de kåte guttene der ute. Og at de er et oppkomme av situasjoner velegnet for komikk). Dessuten setter ikke Gina tegneseriefigur tennene i Bieber når hun endelig møter ham, men i et gigantisk pizzastykke, haha!

Karaktertrekkene her er særdeles effektivt delt ut. Tegnemessig er det plastisk imponerende, og gøy, med kjendisportretter som ligner på en prikk, innenfor denne blandinga av «ungdomstegninger»/«novellerealisme» – jeg har ikke noe bedre ord på den streken her. Den kler uansett innholdet ekstremt godt.

Les også: Donald ducker opp i Oslo

Så: Hvor kåt kan Gina Wynbrandts alter ego framstå uten å være selvnedverdigende? På et tidspunkt spyr hun fordi en gris av en fotograf vil ta bilder mens hun fråtser i mat lettkledd. Hun fjoller rundt i kort kjole og eksemplifiserer lav selvrespekt som ikke koster mer enn ei flaske øl, denne kvinnestereotypen som særlig amerikansk film og TV så ofte gjør narr av og forakter. Samtidig latterliggjør hun ungjentenes omfavnelse av horers og stripperes utseende, sminke og klesdrakt, og bunnene bare dobler seg på nytt av tanken på janusansiktet til den samme underholdningsindustrien som serverer oss den samme «billige hora» i musikkvideoer og Kardashian-shows. Wynbrandt karikerer både ungjentas kjærlighet for horestilen, og for dobbeltmoralen vi omtaler det hele med. Så svaret, igjen, er at hun kan være veldig kåt og desperat uten at jeg setter latteren i halsen. Men den viktige humoren, den der som er litt småfarlig, dén humoren, den som ikke kan dissekeres helt inn til sin kjerne og forklares bare med ord, balanserer som kjent på en knivsegg.

«Kan noen være så snill å ligge med meg» er Blokk forlags første oversatte. En velkommen import.