Kultur

Etterkommere omfavner Michelets bok

I dag er det 76 år siden 555 norske jøder ble deportert med skipene «Donau» og «Monte Rosa». Hos etterkommerne deres utløser Marte Michelets nye bok sorg, raseri og takknemlighet over debatten hun har satt i gang.

Bilde 1 av 6

Mange historikere og kommentatorer har de siste ukene fått sagt sitt om innholdet i Marte Michelets kontroversielle bok «Hva visste hjemmefronten?», Men hva mener etterkommerne av de norske jødene som ble deportert? Hva syns de om at det raser en debatt om hva som kunne blitt gjort for å redde deres egen familie?

Les også: Ny bokbombe fra Marte Michelet (for deg som er abonnent)

Mistet ti

Dagsavisen har snakket med tre etterkommere, som alltid vil ha et spesielt forhold til dagen i dag. Alle tre er født etter krigen, men oppvokst i skyggen av Holocaust, med foreldre og familiemedlemmer dypt preget av tragedien høsten 1942. Som Kari Gorwitz, som mistet ti familiemedlemmer i tyske konsentrasjonsleirer, alle deporterte med «Donau» og «Monte Rosa». Ingen av dem kom tilbake. Bare Karis far Moritz og tanten Mally overlevde i Norge.

– Jeg har stor respekt for Marte Michelets bok, som har fokusert på denne delen av vår krigshistorie. Hun er modig som våger å rokke ved etablerte sannheter, sier Gorwitz til Dagsavisen.

– Boka hennes viser at mange må ha visst om det som skjedde med jødene i Europa, slik at de kunne ha advart og iverksatt organiserte redningsaksjoner overfor jødene i tide høsten 1942. Jeg blir rasende når jeg leser i boka om folk i viktige posisjoner som kunne gjort en avgjørende forskjell! sier Kari Gorwitz.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Overlevde

Også Chava Savosnick har fulgt historikerdebatten de siste ukene med stor interesse. Hennes farfar Ernst ble deportert med «Monte Rosa» 19. november 1942, faren Robert med «Donau» 26. november. Farfaren døde i gasskammeret i Auschwitz, mens faren Robert overlevde to og et halvt år i dødsleirene. «Han overlevde noe som egentlig ikke skulle være mulig å overleve», som Chava Savosnick pleier å si om sin joviale, trønderske far, som ble barnelege i Trondheim etter krigen.

– Jeg ønsker boken velkommen og syns Marte Michelet har startet en viktig debatt om et tema som det er på tide blir løftet fram, sier Chava Savosnick.

Les også: Marte Michelet går ut mot 98-årig motstandshelt i ny bok

Les også: – Michelet prøver å latterliggjøre en motstandsmann (for deg som er abonnent)

Preget av Holocaust

Sidsel Nachtsterns far Moritz overlevde også dødsleirene, etter å ha blitt deportert med «Donau» 26. november 1942. Han kom først til Auschwitz, men ble senere sendt til Sachsenhausen, der typografen ble satt til å lage falske pengesedler. Han skrev senere bok om dette, og fortalte datteren mye. Men han fortalte aldri om turen med «Donau», eller oppholdet i Auschwitz. «Det ble nok for vondt», har Sidsel tidligere fortalt Dagsavisen. Moritz giftet seg senere med jødiske Rachel, som mistet sin far i Auschwitz. Hun og søsknene ble reddet til Sverige med Carl Fredriksens Transport, som Michelet skriver om i boka. Nachtstern er dermed vokst opp med to foreldre som var sterkt preget av Holocaust i Norge.

– Jeg holder på å lese Marte Michelets bok nå, og jeg vil bare si at jeg beundrer henne for motet hennes. Det var tøft av Michelet å skrive denne boka, sier Sidsel Nachtstern til Dagsavisen.

– Hun tør å ta et oppgjør med historien, og vekker debatt. Og jo mer debatt om disse tingene, jo bedre er det. Da blir ikke historien vår glemt, og vi kommer kanskje nærmere en slags sannhet om det som skjedde, sier Nachtstern.

Hun har tenkt en del på det Michelet skriver om i boka, at jøder måtte betale for å få hjelp til å bli reddet.

– Nesten hele mammas familie ble reddet av Carl Fredriksens Transport. Jeg aner ikke i dag om de måtte betale for det, og det er ikke lenger noen som er i live som kan fortelle meg det. Jeg syns uansett det er bra at Michelet får dette fram i lyset. Jeg ønsker virkelig denne debatten velkommen, sier Nachtstern.

Les også: I den kommunale folketellinga for Gøteborggata 49 er Olga Schachts navn byttet ut med ett ord: jøde.

Sterke følelser

Også Kari Gorwitz har fått vite enda litt mer om familien sin etter å ha lest Michelets bok.

– Boka vekker sterke følelser hos meg som etterkommer. Jeg kunne plutselig lese om min egen onkel, David Gorwitz, som ble arrestert 21. september 1942, mistenkt etter attentatet mot Statspolitiets hovedkvarter. Denne historien var ukjent for meg, sier Gorwitz.

David Gorwitz ble deportert med «Monte Rosa» 19. november 1942, nesten en uke før de ni andre familiemedlemmene ble tvunget om bord i «Donau». Kari Gorwitz` far slapp deportasjon fordi han var gift med en «arisk kvinne». Hennes tante Mally lever ennå i dag og har det godt på et sykehjem på Lambertseter, snart 101 år gammel. Men høsten 1942 var hun psykisk syk og innlagt på Gaustad. Dette er en av de store gåtene i familien: Hvorfor ble ikke Mally tatt om morgenen den 26. november? Var Mally rett og slett for dårlig, eller var det kanskje en lege som holdt sin hånd over henne? Men Kari Gorwitz vet hvorfor hennes eldre søster ikke ble tatt med til «Donau», selv om hun den natten befant seg sammen med Gorwitz-familien i huset deres på Bekkelagshøgda.

– Far var snill, men litt streng, og mor var så vakker å se på.

For nøyaktig ett år siden skrev Dagsavisen om Mally Gorwitz: - Far var snill, men litt streng, og mor var så vakker å se på (for deg som er abonnent)

– Søsteren min, Unni, gikk i første klasse og sov i huset til familien natt til 26. november. Hun ble hentet den natta av en lærer på skolen og gjemt i en kjeller i nabolaget, forteller Kari Gorwitz.

Hun syns det er vondt å tenke på sin tante Edel, da 14 år gammel, som senere på morgenen ble hentet med makt av politiet på Bekkelaget skole.

– Michelets bok løfter også fram sivile og folk i motstandsbevegelsen som satte eget liv i fare for å redde jødene, sier Gorwitz, som syns at noe av det viktigste med Michelets bok, er at folks holdninger til jødene i Norge, også før og etter krigen, kommer tydelig fram.

Les også: «Ordene som brant seg inn i meg for alltid» (for deg som er abonnent)

– Fortielsen fra London-regjeringen

– Jødene ble ikke ansett som nordmenn, selv ikke de som var norske statsborgere, mener hun.

– Det er så viktig at folk får vite om holdningene, unnfallenheten, likegyldigheten og fortielsen som rådet fra London-regjeringen og fra ledelsen i motstandsbevegelsen. Det er ufattelig at deportasjonen av de norske jødene kunne foregå i stillhet og med hjelp av nordmenn som hjalp til og «bare gjorde jobben sin», sier Gorwitz, og forteller om farens søster og niese fra Latvia, som overlevde tre år i konsentrasjonsleir og satt i en tysk oppsamlingsleir etter krigen. Der søkte de om innreise- og oppholdstillatelse i Norge. De ville gjerne bli gjenforent med de to eneste gjenlevende medlemmene av Gorwitz-familien. De fikk avslag, forteller Gorwitz.

26. november kan aldri bli en vanlig dag for henne, slik den heller ikke kan det for Chava Savosnick og Sidsel Nachtstern. Det kjente, uklare, svarthvite bildet av folk på kaia ved «Donau» betyr mer for dem enn for oss andre.

– Det er ubeskrivelig smertefullt å se på bildet av «Donau» med den svarte røyken, som akkurat har lagt fra Akershuskaia på utstikker 1, og vite at om bord satt bestemor, bestefar, tante Ester og Edel, onkel Elias, Leopold, Herman, David og Bjarne. Og Ida, gravid i sjette måned, som akkurat hadde giftet seg med onkel Elias. De kom aldri tilbake til sitt fedreland, sier Kari Gorwitz.

Les også: – Jødene i Norge var «de andre» (for deg som er abonnent)

Les også: Anmeldelse av Marte Michelet: Avslører sviket mot de norske jødene (for deg som er abonnent)

De største deportasjonene av norske jøder

* Den første større transporten med deporterte norske jøder skjedde med skipet «Monte Rosa» 19. november 1942, med 21 jøder om bord.

* 26. november 1942 ble 529 norske jøder sendt med «Donau». Samme dag ble 26 jøder sendt med skipet «Monte Rosa».

* Den 15. februar gikk skipet «Lappland» fra Oslo med 10 norske jøder om bord.

* Den aller siste store transporten av norske jøder skjedde 25. februar 1943 med skipet «Gotenland», med 158 mennesker.

Kilde: Bjarte Brulands «Holocaust i Norge»

Mer fra Dagsavisen